Som sykehjemslege i deltidsstilling i hele mitt yrkesaktive liv har jeg reflektert mye over hva som er riktig behandlingsnivå hos gamle mennesker. Lederartikkelen til Liv-Ellen Vangsnes var en viktig påminnelse til alle oss som jobber i dette feltet (1).
På mitt sykehjem har ca. 90 % av pasientene en demensdiagnose og kan i liten grad selv gi uttrykk for sin mening. Derfor er det viktig å avklare spørsmål om hvilken behandling og når behandlingen skal avsluttes så tidlig som mulig. Noen lager sitt Livstestamente. Det kan være god hjelp. Jeg spør alltid pårørende om pasienten har uttalt noe før de ble syke om hvilke ønsker de har for livets siste fase. Det er svært få som ønsker intensivbehandling helt til slutt. Vi snakker alltid med pårørende om Hjerte-lunge-redning, og blir stort sett alltid enige om at det ikke er ønskelig.
Mine overveielser for behandling av gamle på sykehjem er:
Vil behandling kunne forlenge pasientens liv?
Vil behandling lindre pasientens plager?
Vil behandling innebære komplikasjonsrisiko?
Vil behandling gi økte plager for pasienten?
Hva er pasientens egentlige ønske?
Skal man assistere pasienter som ønsker å dø?
Skal man bidra til livsforlengelse når pasienten har store lidelser?
Vil behandlingsunnlatelse kunne medføre økte plager på et seinere tidspunkt?
I hvilken grad skal pårørende få være med og bestemme over behandlingen i livets sluttfase?
Når er det riktig å avslutte pågående behandling?
Svarene er ikke enkle, men refleksjoner omkring disse spørsmålene, noen ganger sammen med pasienten selv, ofte sammen med pårørende og i stor grad sammen med pleierne som er nærmest pasienten, vil svært ofte gi god veiledning til hva som er god pleie og behandling.
Når journalen inneholder klare retningslinjer for terminal omsorg og pleie, blir det enklere å unnlate innleggelse på sykehus, samarbeidet med pårørende blir positivt, pleiepersonalet føler seg trygge i sin rolle og jeg håper og tror at pasienten i siste instans blir vinneren. Konflikter mellom pårørende og helsepersonell om hvordan man skal ivareta den gamle pasienten skyldes svært ofte misforståelser og uklarheter om målsetting, utrygghet om hvordan livsavslutningen vil bli og angst for smerter og andre plager knyttet til dødsprosessen. Vi kan aldri helt love smertefrihet, men når pårørende er forberedt og vet at helsepersonell har en planmessig tilnærming og har mål om å hjelpe pasienten over grensen, er min erfaring at den siste veien kan bli meningsfull og trygg.
