Vangsnes skriver i sin lederartikkel at det skjer overbehandling av pasienter i livets sluttfase (1). Det har hun rett i. Et intensivopphold behøver dog ikke være fylt av lidelse, da har vi vært for dårlige til å lindre. Lindrende behandling bør alltid følge aktiv behandling. Ekstra tid kan gi pasienten mulighet til å ta farvel.
Som spesialist i anestesi har jeg også erfaring med alvorlig syke. Jeg syns det er vanskelig å vite når en pasient er kommet til livets sluttfase eller om intensivbehandling vil være i pasientens interesse. Dersom vi skal sikre oss at ingen gamle og døende ender opp på intensivavdelinger, risikerer vi at mange pasienter som kunne vært reddet til et godt liv, dør. For å hindre dette er vi ofte nødt til å handle i en akutt situasjon. De vanskelige avgjørelsene kan vi ta i ro og mak senere, i samråd med pasient og/eller pårørende.
Ordet «nytteløs» mener jeg vi bør unngå å bruke. Det innebærer ofte skjulte verdivurderinger om hva som er et godt liv, og handler ikke nødvendigvis om at behandlingen er nytteløs fysiologisk sett (2, 3). Dersom vi tror at pasientens liv ikke er verd å leve, er det all grunn til å lytte til pasient og pårørendes tanker framfor å påtvinge dem vår oppfatning som eneste sannhet. Det er de som skal leve med konsekvensene av valgene. Uansett kommer vi lengst med en god dialog, med ærlighet og god medisinsk informasjon. Om vi vet hvorfor pasient og pårørende tenker som de gjør, kan det være med på å forebygge utbrenthet hos helsepersonell som føler at de handler i strid med egne verdier. Krevende pårørende er ikke onde, de er i en desperat situasjon. De kjemper for det de mener er pasientens beste.
Gyldigheten av forhåndssamtaler er tvilsom av flere årsaker, blant annet kan pasienter endre mening når en livstruende situasjon opptrer. Legens verdier kan legge føringer for hva pasienten velger, de blir ansvarliggjort som en potensiell byrde på samfunnet dersom de ønsker behandling. I studien Vangsnes refererer til (4) ønsket over 5 % av pasientene ikke å delta. Vi bør ikke påtvinge pasienter et dødsfokus de ikke ønsker.
Vi kan ikke, som Vangsnes hevder, si om døden er bedre, for ingen vet hva døden er. Vi kan bare være ærlige om medisinens begrensninger. Ingen ønsker seg et liv med alvorlig hjerneskade, men dersom et slikt liv er eneste alternativ til døden, kan nok noen tenke annerledes. Pasienter med hjerneskade beskriver sin livskvalitet som god (5 – 8), og leger har et mer negativt syn på livet med kognitiv svikt (6, 9).
Ikke alle ønsker å akseptere døden (10). Som leger kan vi gjøre mye skade ved å påtvinge pasienter og deres pårørende våre egne verdier i livets siste fase.
