«For første gang i historien er det laget en stortingsmelding om primærhelsetjenesten», skriver Hege Gjessing i sin leder i Tidsskriftet nr. 11/2015 (1). Men historien begynte ikke i år. For eksempel la jeg som helseminister for et par tiår siden frem en stortingsmelding om primærhelsetjenesten: St. meld. nr. 23 (1996 – 97) Trygghet og ansvarlighet – Om legetjenesten i kommunene og fastlegeordningen.
Men den var hverken den første eller siste stortingsmelding om primærhelsetjenesten. Primærhelsetjenesten ble heftig debattert på 1960- og 70-tallet og en rekke offentlige utredninger, innstillinger, stortingsmeldinger og lovforslag ble fremmet. Særlig viktig var naturligvis St.meld. nr. 85 (1970 – 71) Om helsetjenesten utenfor sykehus. I 1979 kom to viktige offentlige utredninger som omhandlet ulike sider av primærhelsetjenestene: NOU 1979: 28 Helse- og sosialtjenesten i lokalsamfunnet. Oppgave og ansvarsfordeling. Finansieringsordning, og NOU 1979: 10 Helsepolitikken.
NOU-ene dannet sammen med høringsuttalelsene grunnlaget for utformingen av lovproposisjonen Ot. prp. 36 (1980 – 81) Om lov om helsetjenestene i kommunene, og senere Ot.prp. nr. 66 (1981 – 82) Om lov om helsetjenesten og sosialtjenesten i kommunene. Kommunehelsetjenesteloven ble iverksatt i 1984.
Erfaringene med loven og kommunehelsetjenestene ble drøftet i St. meld. nr. 36 (1989 – 90) Røynsler med lova om helsetenesta i kommunene hvor det konkluderes med at det ville være nyttig å få prøvd ut et listepasientsystem i Norge. Regjeringen fremmet forslag om en prøveordning med fast lege i fire kommuner (Ot.prp. nr. 64 (1990 – 91) Om lov om forsøk med listepasientsystem i kommunehelsetjenesten). Finansieringsordningene for allmennlegetjenesten ble gjennomgått i NOU 1992: 10 Finansieringsordninger for allmennlege- og fysioterapitjeneste. Og stortingsmeldingen om fastlegeordningen kom altså i 1997.
Dette er bare et utvalg. Linjer kunne trekkes enda lengre tilbake – og fremover i historien. Legeforeningens president har vel ikke allerede glemt St.meld. nr. 47 (2008 – 2009), Samhandlingsreformen — Rett behandling – på rett sted – til rett tid.?
Både som politisk og profesjonell aktør må Legeforeningen være vederheftig. Da kan presidenten ikke spre myter. Det foreligger flere lett tilgjengelige og gode oversikter over utviklingen – for eksempel i tidsskriftet Michael (2). Og med de staber presidenten rår over, skulle det heller ikke være så vanskelig å sjekke fakta før man griper til pennen.
