Mysterud & Poleszynski benytter i kjent stil kommentarfeltet i Tidsskriftet til å promotere den såkalte «steinalder-dietten». Budskapet er at et kosthold med mye fett og lite sukker er løsningen på samfunnets kreftproblemer. Teksten vitner om en grunnleggende mangel på forståelse av problemstillingen, og man kan diskutere om det er riktig av Tidsskriftet å gi spalteplass til slike innlegg.
På den annen side presenterer Mysterud og Poleszynski tanker som har god grobunn i alternativbevegelsen. Denne subkulturen har stort gjennomslag i mediebildet og påvirker også allmennhetens forståelse av kreftsykdommer. Den danner grunnlag for mange pasienters helseatferd og sykdomsforståelse, samt opinionsdannelsen og de politiske holdningene til kreft. For å belyse problematikken, skal jeg derfor ta noen av absurditetene på alvor.
Deres grunnleggende hypotese er at steinaldermennesker ikke fikk kreft. Det er i og for seg lett å tilbakevise: «Almost all types of modern human neoplastic diseases have also been documented in ancient human remains» står det i en av deres egne referanser (1). Hvorvidt steinaldermenneskene fikk mer eller mindre kreft enn dagens mennesker når man kontrollerer for forskjeller i levealder og andre sykdommer er ren spekulasjon.
I følge Mysterud og Poleszynskis naivistiske forståelse av evolusjonsbiologi, ville vi ikke fått kreft hvis vi spiste den maten som er «naturlig» for oss. De har åpenbart ikke forstått at kreft, en tilstand som i all hovedsak oppstår tiår etter reproduksjonsalder, i liten grad er gjenstand for negativ seleksjon gjennom evolusjonen. Steinaldermenneskene spiste den maten som var tilgjengelig, ofte med fare for både liv og helse, og risiko for kreftutvikling i pensjonsalder var trolig deres minste problem (2).
Mysterud og Poleszynskis teori om at kreftutvikling skyldes endringer i cytosol og ikke i cellekjernene vitner heller ikke om særlig innsikt i moderne kreftforskning. Jeg vil påpeke at det de siste tiårene har vært en revolusjon innen forståelsen av bl.a. epigenetiske mekanismer i kreftutvikling (3), og det er i dag bred enighet om at kreftutvikling innebærer samspill mellom genetiske, epigenetiske og miljøbetingede faktorer. Hvis Mysterud og Poleszynski ønsker å diskutere mitokondrienes rolle i carcinogenese, bør de dessuten velge et annet utgangspunkt enn min kronikk om hvordan allmennheten oppfatter kreftproblematikken.
Når det gjelder nyere studier på sammenhengen mellom kreft og karbohydratstoffskiftet, trekker Mysterud og Poleszynskis igjen konklusjoner som grenser mot det absurde. Det er i dag bred faglig enighet om at kostholdet er viktig både i forebygging og terapi av kreft, og jeg har ennå til gode å møte en ernæringsekspert som er uenig i at vi bør redusere sukkerforbruket i befolkningen. At det er sammenheng mellom kreftutvikling og høy blodglukose betyr derimot ikke at karbohydrater i kosten er årsaken til all kreft eller at lavkarbodietter er løsningen på kreftproblematikken.
Mysterud og Poleszynskis strategi er å sette sammen fragmenter av forskning for å promotere en ekstrem kostholdsideologi. At god forskning handler om å være kritisk til egne hypoteser, har de åpenbart ikke forstått. De er imidlertid flinke til å utnytte media, og det er et dilemma om man skal kommentere slike innlegg. Jeg har valgt å kommentere, ikke for å gi anerkjennelse til den absurde argumentasjonen, men for å sette fokus på problemene knyttet til kreft og forskningsformidling. Kreft er en av samfunnets største utfordringer, og det er viktig å formidle en realistisk og kunnskapsbasert forståelse av problematikken.
