I Tidsskriftet nr. 11/2015 beskriver Arne Stenrud Berg og medarbeidere diagnostisk utredning av en pasient med malignt pleuralt mesoteliom (1). Hensikten er å selektere «pasienter med begrenset sykdom for kirurgi». De skriver at pasienten, en mann i 60-årene, «hadde vært eksponert for asbest i noen uker i 1970-årene og hadde røykt fra 15 års alder». Det blir opplyst at sykdommen vanligvis er yrkesrelatert, knyttet til asbesteksponering og at sykdommen påvises årlig hos ca. 50 – 70 menn og ca. 15 kvinner i Norge (1).
Sammenhengen mellom sykdommen og tidligere asbesteksponering ble internasjonalt akseptert i 1960-årene. Da ble de første tilfellene påvist og godkjent som yrkessykdom i Norge (2). På grunn av den lange latenstiden (10 – 50 år) har mesoteliominsidensen vært økende frem til i dag (3, 4). Det er ikke dokumentert andre årsaker enn asbest, heller ikke røyking, og sykdommen blir kalt en «signaltumor». Eksponering i barneårene fra det ytre miljø eller fra familiemedlemmer som var eksponert, blir lett oversett.
De fleste tilfeller av malignt pleuralt mesoteliom må vurderes som yrkessykdom, som gir rett til spesielle økonomiske ytelser både fra NAV og fra siste arbeidsgivers forsikringsselskap (2). Pasienten må selv, med hjelp av fastlegen, kreve å få sykdommen godkjent som yrkessykdom ved det lokale NAV-kontor og hos forsikringsselskapet.
Asbest ble forbudt i Norge i 1984. Arbeidere kan fortsatt bli utsatt for asbest og sykdomsrisiko under riving, reparasjon og ombygging. I bygg som er satt opp eller rehabilitert i perioden 1960 – 1975, er det stor risiko for å støte på asbest. Også i litt nyere bygg kan det forekomme (5). Fortsatt er forebygging mye viktigere enn behandling. Arbeidsgivere har plikt til å undersøke om det er asbest i bygget før slikt arbeid settes i gang, men mange dropper forundersøkelsene av uvitenhet eller for å spare penger. Det er av interesse å få mer informasjon om mannens yrke og tidligere bedrift.
