Jeg ville bli lege, men at jeg ble indremedisiner og nyrelege var tilfeldig. Tidlig i spesialiseringen var jeg på et kurs om hypertensjon. Der satt kardiologene på første rad. Pent kledde, med habitus som maratonløpere. Nyrelegene kom dinglende. Mindre fast i fisken, skjorta delvis stappet ned i buksa og med en eim av røyk fra gårsdagens fest. Lett å se hvem som var hva. Ikke tvil om hvor jeg følte meg mest hjemme.
Som nyrelege får jeg anledning til å følge pasientene. Gjennom utredning og behandling når nyrene svikter, gjennom dialyse og forberedelser til transplantasjon, etter transplantasjon og kanskje i den siste levetiden. Å delta i transplantasjonsvirksomheten, er magisk. Jeg blir fortsatt så rørt at jeg har vanskelig for å snakke når pasienter blir innkalt til transplantasjon. Å få et nytt organ er bokstavelig talt å få nytt liv.
Noe av det beste med å jobbe som lege, er å jobbe i team med leger og helsepersonell. Nå har jeg vært mest på intensiv-/overvåkingsavdeling. Det blir en spesiell lagfølelse når man jobber sammen om en dårlig pasient. Tilfredsstillelsen er enorm når man lykkes. Vi er vanvittig privilegerte når det gjelder hva vi har av ressurser tilgjengelig. Følelsen av nederlag når vi ikke lykkes på tross av innsatsen og ressursene, er også med på å skape det spesielle samholdet. Noe av det mest meningsfulle jeg gjør som lege, er likevel når jeg kan bidra til at pasienter får dø på en ordentlig måte. At hensiktsløs og plagsom behandling er avsluttet i tide og pasient og pårørende føler seg trygge. Dette handler ikke om aktiv eller «passiv» dødshjelp, men om å innse når nok er nok. Det er alt dette som gjør at jeg er lege.
Se video: http://legeforeningen.no/derfor
