Lars Lien & Jan Olav Johannessen forsvarer psykoseretningslinjen (1). De mener at denne retningslinjen omtaler muligheten for falskt positive diagnoser som konsekvens av å stole på kriteriebaserte diagnoseskjema. Det gjør den ikke. Det den imidlertid gjør er å peke på mulige uheldige sider ved diagnoser helt generelt, at diagnoser kan være reduserende, overforenklende og stigmatiserende. Dette er selvfølgelig sant. Men retningslinjen nevner ikke med et eneste ord risikoen for at diagnosen kan være uriktig, at det settes en feilaktig psykosediagnose på en ikke-psykotisk pasient.
Å vente litt med å stille en psykosediagnose er ingen uopprettelig feil. Å stille en feilaktig psykosediagnose kan være en tragedie. Dette er ikke problematisert på noen av psykoseretningslinjens 217 sider.
Lien & Johannessen påstår videre at «Hele fundamentet for god og sikker diagnostikk knyttet til våre klassifikasjonssystemer bygger på bruk av diagnostiske instrumenter». Hva de mener med «god og sikker» er uklart for meg. Hvis de mener valid og reliabel, har jeg allerede kommentert det i mitt innlegg. Det kan være flere grunner til å opprettholde et klassifikasjonssystem, men å tro at det representerer virkeligheten mener jeg er en vrangforestilling.
Når de til slutt kommenterer kommende «pakkeforløp» som skal sikre at pasientene får «korrekt og nødvendig mengde behandling», får jeg frysninger på ryggen. Jeg har ikke drøftet denne problemstillingen i mitt opprinnelige innlegg og det er ikke plass til å kommentere det utfyllende her. Jeg anbefaler i stedet å lese kollegene Henrik Vogt & Andreas Saxlund Pahles kronikk i Morgenbladet 11. september i år, «Likeverd på samlebånd» (2).
Jeg er glad for at Lien & Johannessen mener at skjemaer må brukes med forsiktighet og settes inn i en klinisk sammenheng. Min erfaring er at disse skjemaene i stadig større grad får status som sannhet. En skal være nokså faglig trygg på seg selv for å avvise en skjemabasert diagnose, eller holde på en diagnose selv om skjemaet ikke bekrefter den.
