Etter 12 år på Den Franske Skolen i Oslo, med naturfagslinje på gymnaset og fransk vektlegging av matte og fysikk trodde jeg at det var ingeniør jeg skulle bli. Mattelæreren min satte meg på tanken om medisin, siden jeg alltid har vært interessert i breddekunnskap. Jeg valgte medisinen fordi jeg så for meg at den best kombinerte naturvitenskap med humanisme og mellommenneskelig kontakt, som er viktig for meg. Jeg har aldri angret på det valget og opplever at jeg har et av de beste yrkene i verden.
Etter studier i Oslo, turnustjeneste, LIS-jobb på sykehus i Norge og Irland samt Tropemedisinkurs i Liverpool bar det ut i verden med Leger Uten Grenser i et par år. Det er et privilegium å få se hvordan verden faktisk er og få lov til å gi et lite bidrag til de som trenger det mest.
Det er i primærhelsetjenesten jeg trives best, og jeg er nå under spesialistutdanning i allmennmedisin. Erfaringen med å være lege for personer utsatt for vold og overgrep på oppdrag for Leger Uten Grenser førte meg etterhvert videre til Allmennseksjonen og Overgrepsmottaket ved Legevakten i Oslo der jeg nå jobber kombinert med allmennpraksis. Det er et svært meningsfylt arbeid som til tider er tungt å bære, men der fantastiske kollegaer gjør at man kan stå i det.
Nettopp fordi vi som leger har så mange menneskers tillit og blir sluppet inn i deres svært intime sfære på kropp og sinn mener jeg at jeg som lege har et særlig ansvar for å være en stemme for de som ellers ikke blir hørt. For min del innebærer det et fortsatt engasjement i Leger uten Grenser med å hjelpe organisasjonen å sette fokus på de glemte pasientene, de glemte krisene, samt frivillig jobb med helsehjelp til papirløse migranter i Oslo i regi av Kirkens bymisjon og Røde kors.
Se video: http://legeforeningen.no/derfor
