Legeyrket har gått i arv fra min oldefar var distriktslege i Valdres. Derfor skulle jeg ikke bli lege. Etter år med ingeniørstudier ble det klart for meg at jeg skulle bruke mitt liv til noe annet. Arven etter mine besteforeldre og foreldres innsats i Øst Afrika hadde gjort noe med meg som ikke kunne bortforklares. Med noen år i klinikken, mastergrad i helseøkonomi og doktorgrad i internasjonal helse, hev jeg meg i åtte år utpå dypere vann i Øst Afrika. Blant annet fikk jeg tjene som direktør ved Haydom Sykehus i Tanzania i fem år. Her forsto jeg hva jeg kunne bidra med som lege.
Jeg opplevde på nært hold hva som skjer med et helt samfunn når vi gjør enkeltmennesker friske. Tillit til at helsehjelpen var tilgjengelig, skapte utvikling. Jeg så verdien av robuste horisontale sykehussystemer. Profesjonalitet, beslutningskompetanse og gjennomføringskraft var viktige egenskaper i møte med de daglige utfordringene og verdikonfliktene. Disse egenskapene var et produkt av langsiktig oppmerksomhet på organisasjonskultur og klinisk ledelse.
Jeg så at tillit skapes i nære relasjoner og små rom, og utviklet interesse for nærdriftsfordeler og smådriftsfordeler. Nærdriftsfordelene bidro til bærekraft. De oppstår når et helsetilbud og samfunnet opererer i en kontekst av partnerskap og gjensidig etterrettelighet. Smådriftsfordeler oppstår der det er kort vei fra verdier til handling, og når profesjonelle håndterer situasjoner fleksibelt og på tvers av strukturer. Disse fordelene er universelle. De inspirerer meg også i mitt arbeid i Norge.
Se video: http://legeforeningen.no/derfor
