L. P. Bjørnsen og O. Uleberg argumenterer for en egen spesialitet tilpasset akuttmottaket i Tidsskriftet nr. 14/2015 (1). Det er stor politisk vilje for å innføre en ny spesialitet, og Helsedirektoratet har nedsatt en gruppe som i løpet av høsten skal definere spesialitetens innhold. Styret i Norsk anestesiologisk foreningen opplever at prosessen rundt etableringen av denne spesialiteten har foregått i lukkede rom, uten at berørte parter har blitt behørig involvert. Norsk selskap for akuttmedisins (NORSEM) intensjoner om innhold i spesialiteten Akuttmedisin, oppfattes som problematisk for tilgrensende spesialiteter. Dette skaper debatt og engasjement.
De fleste pasienter som kommer til et akuttmottak vil være tjent med å møte leger som har spesialkompetanse innen triage, kvalitetssikring av utredning og behandling, logistikk, pasientflyt, samt ressursutnyttelse. Vi mener at en ny spesialitet ikke er veien å gå. Kompetanseplanen i europeisk akuttmedisin legger opp til både basal og avansert luftveishåndtering i sitt pensum (2). I Norge ivaretas denne ferdigheten av anestesileger. Avansert luftveishåndtering innebærer komplekse prosedyrer, som nødvendiggjør generell eller lokal anestesi for å kunne gjennomføres. Intubasjon krever jevnlig trening og praksis for å opprettholde tekniske ferdigheter. Norsk standard for anestesi (3) beskriver at to anestesikyndige personer skal være til stede ved innledning av anestesi. En endring av dagens praksis mener vi ikke vil være forsvarlig.
Uleberg og Bjørnsen skriver i sitt innlegg: «Det lå også som et premiss at lokalsykehus med tilpassede akuttfunksjoner måtte ha anestesilege i beredskap, men ut fra internasjonale kompetanseplaner for en akuttmedisinsk spesialitet vil også en spesialist i akuttmedisin inneha kompetanse til å utføre relevante og livsnødvendige prosedyrer som nevnt i rapporten» (1). Vi er sterkt uenige. Som fagmedisinsk forening ønsker Norsk anestesiologisk forening å presisere viktigheten av å ha døgnkontinuerlig anestesikompetanse på sykehus som håndterer kritisk syke og skadde pasienter. Rapporten «Faglige konsekvenser av alternativer for sykehusstruktur» understøtter dette (4). Luftveishåndtering, samt behandling av patologisk respirasjon, sirkulasjon og redusert bevissthet, er grunnsteiner i akuttmedisin. Anestesileger sikres et betydelig volum av slike problemstillinger gjennom virksomhet på operasjons- og intensivavdelinger, samt akuttmedisinsk virksomhet i og utenfor sykehus (5). Vi har vanskelig for å se at en ny akuttmedisinsk spesialitet skal kunne tilegne seg nødvendig erfaring, desto mindre vedlikeholde nødvendige ferdigheter, gjennom sitt daglige arbeid i norske akuttmottak, til å erstatte anestesilegeberedskap. Volumet av kritisk syke og skadde i norske akuttmottak er ikke stort nok til det.
Etter vår oppfatning har man et betydelig kartleggingsarbeid å gjøre før slike forandringer iverksettes. Det er også betimelig å spørre om det foreligger grundige risiko- og sårbarhetsanalyser samt kost/nytte-effekt over konsekvensene av en ny spesialitet. Betingelsen for at en ny spesialitet i akuttmottakene skal fungere, må være aktivt samarbeid med relevante, eksisterende spesialiteter. Norsk anestesiologisk forening etterlyser åpenhet i den pågående prosessen, og invitasjon fra Helsedirektoratet til deltakelse og diskusjon, også for sentrale fagmedisinske foreninger.
