I et «Brev til redaktøren» i Tidsskriftet, har Espen Øwre en kommentar knyttet til Norsk pasientskadeerstatnings bruk av sakkyndige ved vurderingen av selvmordsaker i psykisk helsevern (1). Øwre og hans familie har opplevd en stor tragedie, og det er trist og gjør naturligvis sterkt inntrykk å lese om deres opplevelser. Jeg kan ikke gå inn på den saken her, men jeg ønsker å nyansere Øwres bilde av hvordan Norsk pasientskadeerstatning (NPE) jobber.
Saker som omhandler selvmord er blant de mest alvorlige vi behandler. Vi legger derfor stor vekt på en grundig håndtering av sakene og saksbehandlere med bred erfaring og kompetanse. De sakkyndige som vurderer de medisinskfaglige sidene av sakene er spesialister på fagområdet. Vurderingene de gjør er basert på faglig kunnskap, ikke egne følelser og meninger, slik Øwre antyder. Øwre har rett i at de sakkyndige vurderingene er sentrale premisser for avgjørelsene. Men det er NPE som vurderer de erstatningsrettslige spørsmålene og fatter vedtak. Det skjer etter at vi også har vurdert annen dokumentasjon, som for eksempel kommentarer og innspill fra erstatningssøkeren og behandlingsstedet.
Øwre er kritisk til at ikke flere sakkyndige vurderer hver sak. NPE mottar nærmere 6000 saker i året, og de aller fleste av disse blir vurdert av minst én sakkyndig. Ressurshensyn gjør at ordningen er ikke rigget slik at hver enkelt sak kan bli vurdert av flere sakkyndige. Det skjer imidlertid dersom saken omhandler flere medisinske spesialiteter eller de medisinske spørsmålene fremstår som spesielt kompliserte.
Øwre skriver at flere som har søkt om erstatning forteller at de opplever å ikke bli hørt. Slik skal det ikke være. Vi er opptatt av en god dialog med erstatningssøker underveis i prosessen. Dersom vi ikke tar kommentarer og innspill fra erstatningssøkeren til følge, betyr ikke det at vi ikke har vurdert innholdet i dem.
Det kan være vanskelig å forstå at tilsynsmyndighetene kan fatte en avgjørelse om svikt i behandlingen, mens NPE kommer til at det ikke er grunnlag for erstatning. Det kan imidlertid henge sammen med at tilsynsmyndighetene og NPE forvalter ulike lovverk og har forskjellige oppgaver. NPE vurderer erstatningskrav etter pasientskadeloven. Et vilkår for å tilkjenne erstatning er ikke bare at det foreligger en svikt i behandlingen, men at denne svikten med overvekt av sannsynlighet har ført til en pasientskade. Tilsynsmyndighetene foretar normalt ikke slike årsaksvurderinger. Derfor er det ikke slik at vi tolker de samme lovene ulikt, slik Øwre skriver. Påpekning av feil og mangler fra tilsynsmyndighetenes side vil altså ikke uten videre lede til at NPE tilkjenner erstatning.
Det Øwre tar opp i innlegget sitt, er vi interessert i å høre mer om. Jeg har derfor invitert han til et møte med oss der vi kan snakke mer om dette.
