Odd Kvamme har et tankevekkende innlegg om Praksiskonsulentordningen (PKO) i Tidsskriftet nr. 16/2015 (1). Tankevekkende fordi jeg som sykehuslege i de 20 årene ordningen har eksistert, aldri har sett en praksiskonsulent medvirke i sykehushverdagen. En uformell rundspørring i lunsjen ga samme resultat. På mitt forrige sykehus, for drøyt ti år siden, så vi skiltet på kontordøra, og pasientene som ventet i gangen utenfor. Allmennpraksisen gikk tydeligvis sin gang. Vi sykehusklinikere verken så eller hørte praksiskonsulenten.
Ifølge Kvamme er virkefeltene bl.a. «logistikk, kliniske retningslinjer, forbedring av henvisninger og epikriser, IT-kommunikasjon». Da må jeg spørre: Hvilken logistikk og hvilke kliniske retningslinjer i sykehus er utarbeidet med hjelp av praksiskonsulent? På hvilken måte har praksiskonsulentene påvirket travle allmennlegers henvisningspraksis? Sykehuslegenes epikriser har også varierende standard. Men når var en praksiskonsulent involvert i å forbedre epikrisene? Jeg har skrevet noen tusen epikriser, kontrasignert like mange, og aldri, aldri fått råd eller innspill fra en praksiskonsulent. IT-kommunikasjon er ifølge Kvamme også blant praksiskonsulentens arbeidsoppgaver. Vi bruker fax og B-post. E-post er forbudt. I «journalsystemet» DIPS, innført i Oslo universitetssykehus i fjor, går epikrise og poliklinikknotat ikke automatisk til fastlegen. Det kommer ikke en gang opp som en lett valgbar opsjon. Det er vanskelig å skrive et korrekt adressert og «knyttet» brev som respons på en henvisning. Jeg skal ikke gi praksiskonsulentene skylda for denne elendigheten. Men hva har de faktisk bidratt med i våre systemer for kommunikasjon med førstelinjetjenesten?
Ved å søke på «PKO» på Oslo universitetssykehus sine nettsider (2), er inntrykket det samme: Gode intensjoner og store ord. Siste produkt fra praksiskonsulentordningen i OUS var, etter det jeg ser på nettet, et infobrev til fastlegene, datert september 2014.
PKO er full av intensjoner som alle kan støtte, men er det et paradoks at vi som jobber klinisk i en hektisk sykehusavdeling, aldri har sett en praksiskonsulent? Er PKO en av de utallige «ordningene» som er innført med gode intensjoner, men som sykehusene like gjerne kunne klart seg uten? Nå skal det meste telles, evalueres, kvalitetsvurderes, kostnadsberegnes og prioriteres. Kan noen opplyse hvor mange årsverk som har gått med, hva det koster og hva PKO faktisk, dokumenterbart har bidratt med? Tall. Konkrete resultater, i norsk virkelighet.
Kanskje det er på tide, etter 20 år, å se om PKO gir målbar, relevant kvalitetsforbedring? Kanskje kunne pengene heller brukes til noen ekstra stillinger for leger i spesialisering, for å gi bedre tid i pasientarbeidet? Kanskje kunne allmennlegeårsverkene som går med, heller vært satt inn i sykehjem? Jeg spør: Kanskje PKO ikke er ved et veiskille, men ved veis ende?
