Det er lett å være enig med Anders Grimsmo, når han i Tidsskriftet nr. 18/2015 påpeker at Samhandlingsreformens økonomisk-administrative virkemidler ikke har vært fulgt av en tilsvarende faglig satsing, og at helseforetakene har fått en utilbørlig makt over kommunene gjennom våpenet ved navn «melding om utskrivningsklar pasient», som er ledsaget av dagbøter dersom kommunene ikke lystrer ordre innen 24 timer (1). Det er åpenbart at «utskrivningsklar» er et tøyelig begrep, og at sykehusene vil være tilbøyelig til å ta det i bruk oftere og raskere når de presses av stor pasienttilstrømning og sengetallet stadig reduseres (2).
Men det blir likevel feil når Grimsmo beskriver det som en hovedutfordring å opprette «balanse» i krigen mellom helseforetak og kommuner. Den egentlig svake parten i dette spillet er naturligvis pasienten. Samhandlingsreformens viktigste effekt er at både kommunen og helseforetaket har fått skjerpede våpen i sin kamp for å sparke uønskede pasienter «ut av mitt budsjett og inn i ditt». Det er her den virkelig utfordrende asymmetrien i makt og sårbarhet ligger.
Jeg arbeider ved en avdeling der vi – med hånden på hjertet – legger vekt på å ikke melde pasientene «utskrivningsklare» før de virkelig er det, og da basert på en bred og tverrfaglig (men rask) geriatrisk vurdering med vekt på aktuell sykdom, komorbiditet, optimalisert legemiddelbruk, kognisjon, funksjonsnivå i dagliglivet, skrøpelighet og prognose. Man skulle tro kommunen var interessert i vår vurdering som grunnlag for planlegging og optimalisering av pasientens videre behandling. Men nei! Det er heller regelen at ansatte i de kommunale bestillerenhetene reagerer negativt på velmente innspill om hva slags behov pasienten har. Hvorfor? Naturligvis fordi bestillerenhetene først og fremst måles på om de unngår utgifter, ikke på om tilbudet til pasientene er adekvat.
Det er ingen morsom opplevelse å ha gjort en bred og grundig vurdering, for så å måtte sende pasienten ut til et åpenbart inadekvat tilbud fordi de som bestemmer ikke ønsker et sikrere faglig grunnlag for sitt vedtak.
Samhandling? Tja. Maktubalanse? Åpenbart. Men taperen er verken helseforetaket eller kommunen, men faget, omsorgen og pasientene.
