Myoklonus bør ikke brukes som et prognostisk dårlig tegn etter hjertestans, viser ny studie.
Myoklonus er korte, ufrivillige rykninger i muskulatur og er et vanlig tegn på nevrologisk skade etter hjertestans. Myoklonus, spesielt vedvarende myoklonus, etter gjenoppliving ved hjertestans har i tidligere studier vært assosiert med dårlig prognose.
I en nylig publisert studie ble over 2 500 voksne overlevende etter hjertestans i Europa og USA inkludert, hvorav 88 % var behandlet med hypotermi (1). 471 (18 %) utviklet myoklonus. I denne gruppen hadde det sjeldnere vært bevitnet stans, den totale iskemitiden var lenger og det hadde gått lengre tid til hjerte-lunge-redning utført av helsepersonell. Disse pasientene hadde sjeldnere ventrikulær takykardi eller ventrikkelflimmer som initial hjerterytme. EEG viste myoklonus med epileptogen aktivitet hos over halvparten. Av dem med myoklonus hadde 9 % et godt utfall. De fleste av disse hadde ingen epileptogen aktivitet ved EEG.
– Behandlingsrutinene etter gjenoppliving ved hjertestans har utviklet seg mye de siste årene, og resultatene er blitt vesentlig bedre, sier Michael Busch, som er overlege og ph.d. ved anestesiavdelingen ved Stavanger universitetssjukehus. Dermed kan man stille spørsmål ved den prediktive verdien av klassiske cerebrale prognoseparametere. Denne studien viser at myoklonus etter hjertestans ikke kan anvendes som et prognostisk dårlig tegn alene og at videre behandling i slike situasjoner ikke er meningsløs. Ved tvil bør observasjonstiden forlenges. Adekvat behandling av disse pasientene er kompleks og bør foregå på sykehus med intensivmedisinsk, kardiologisk, nevrologisk og nevrofysiologisk kompetanse, sier han.
