Jeg er spesialist i psykiatri og er utdannet psykoanalytiker i tillegg. I de siste 12 årene har jeg i hovedsak arbeidet med pasienter som har en eller annen form for ruslidelse, samt pasienter med minoritetsbakgrunn. Begge to er på en måte «outsidere» i samfunnet. Det er ikke tilfeldigheter som har fått meg til å jobbe hovedsakelig med «outsidere». Valgene våre er aldri tilfeldige, det har psykoanalysen lært meg. Jeg selv var en gang en outsider, da jeg kom til Norge som asylsøker i 1988. Jeg vet ikke om jeg er outsider eller insider i dag, muligens er jeg begge.
Jeg tror mennesket har et søk etter mening i livet sitt. Jeg tror ikke at vi er født i et liv med en slags mening som venter på oss. Vi må skape mening kontinuerlig. Hvorfor? Fordi meningsløshet tar livet av oss, i hvert fall på et psykologisk plan.
I medisin, psykiatri og det psykoanalytiske møtet med mine pasienter har jeg mulighet til å skape mening med mitt liv, sammen med mine pasienter. Jeg tror ikke at det finnes et selv som står alene for seg selv, som en boks full av tanker og følelser. Jeg ser alltid på selvet som tilknytningsorientert. Vi må forholde oss til relasjoner eller fravær av relasjoner, selv om vi er selvstendige individer. Derfor, påstår jeg at meningen jeg ønsker å skape, som har betydning for selvet mitt, er ikke uavhengig av andre som er i relasjon med meg. Pasientene som kommer til meg er alltid i en eller annen livskrise og opplever meningsløshet med sitt liv. Jeg føler meg privilegert i det at jeg kan hjelpe noen av dem til å komme gjennom krisen og skape mening med livet sitt på nytt. I dette meningsskapende arbeidet, finner jeg også mening med min eksistens.
