Jeg har vokst opp med foreldre som er leger, og i en by der sykehuset er en viktig og sentral arbeidsplass. Barndommen og oppveksten min har nok i stor grad vært preget av helsevesenet. Jeg og brødrene mine fikk tidlig innblikk i at et liv i helsevesenet innebar mye jobb, lange netter og vanskelige beslutninger.
Derfor var det eneste jeg var sikker på når jeg hadde fullført videregående at jeg ikke skulle inn i helsevesenet.
Jeg studerte sosialantropologi og historie, men klarte ikke å trives med høytsvevende teorier og få faktasvar. Så etter fem år med diverse utdanning og jobb søkte jeg på medisinstudiet, og takket være nord-norsk kvote kom jeg inn i Tromsø.
Etter snart seks år som medisinstudent, og fattige seks måneder som legevikar vil jeg si at mitt inntrykk av legeyrket har endret seg. Fortsatt står fascinasjonen for naturvitenskapen og medisinens mulighet til å reparere og helbrede sentralt, men jeg har også fått et lite innblikk i den sosiale og samfunnspolitiske rollen helsevesenet har. Og den biten har de siste årene blitt mer og mer viktig for meg.
Jeg syns jeg har vært svært heldig; å velge medisinstudiet var ingen veloverveid beslutning. Årene med basalfag var tunge og lite motiverende. Men de valgmulighetene man har innenfor medisinen er så uendelig mye større enn jeg hadde forestilt meg.
Alt fra å jobbe med helsepolitikk, og på den måten kunne være med å bygge den forskjellene mellom folk, til å jobbe som fastlege på Rødøy eller som kirurg på Ullevål.
Jeg er helt sikker på å ha valgt rett.
