I sjuende klasse skulle vi skrive stil om et yrke vi kunne tenke oss. Konklusjonen i min stil lød: «Legeyrket medfører kontakt med mennesker og man må være renslig, derfor vil jeg bli lege.» Hvor ideen kom fra vet jeg ikke, det var ingen leger i familien, men fra da av var medisinerstudiet et mål. Kanskje var forbildet vår inspirerende og flinke familielege som kom i sykebesøk til alle døgnets tider iført «røkejakke» og innesko og som kjørte meg til sykehuset i sin gyngende Citroën da jeg var ordentlig syk?
Medisinerstudiet var som å lese god krim, kunne jeg nok fysiologi og patofysiologi i det enkelte faget så kunne jeg avsløre den skyldige. Medisin passet min nysgjerrighet. Anestesi på Ullevål medførte tjenesterotasjon på legeambulansen i Oslo og akuttmedisin ble fortsettelsen av krimfortellingene. Det ble 20 spennende år med høy vakthyppighet i rød uniform og forskning i akuttmedisin og etikk.
Som avdelingsoverlege i ambulansetjenesten kan jeg bidra i utviklingen av en stadig bedre ambulansetjeneste til beste for pasientene og våre ansatte. Fag- og prosedyreutvikling, kvalitet- og pasientsikkerhetsarbeid, studentundervisning og forskning i et hyggelig arbeidsmiljø i ambulansetjenesten er stikkord fra min arbeidsdag. Pasienter, pårørende, kollegaer, medarbeidere, studenter og forskere har lært meg mer om medisin og mennesker enn jeg hadde turt å håpe på da jeg valgte yrke. Etter 30 år som lege gleder meg til å gå på jobb hver dag, det vet jeg er et privilegium.
