Takk for din kommentar! Sæddonasjon er i utgangspunktet hjelp til infertile par. I tillegg er det et sosialt eksperiment vi ikke fullt overskuer. Hvorledes virksomheten påvirker donor, mottagere og donorbarn endrer seg i takt med samfunnsutviklingen. Mye er imidlertid lært på veien, og den kunnskapen bør vi bruke.
Min artikkel kritiserer verken Rikshospitalets donasjonsprogram som jeg var en del av eller donorinseminasjon som sådan. Men i løpet av de siste 30 år har vi evidens på at åpenhet er bedre. Å gå tilbake til anonym donasjon i Norge ville være et tilbakeskritt: En feil rettes ikke ved å gjøre en ny.
Det er viktig at myndighetene kjenner til de forhold du beskriver, som fertilitetsturisme. Eller privat anonym sæddonasjon, som forekommer utenfor loven i Norge i dag. Flere steder i verden er det avdekket tilfeller av at en enkelt donor har unnfanget hundrevis av barn, også ved universitetsklinikker. Fordi virksomheten både er tabubelagt og har skjedd under dekke av anonymitet kan slik uheldig praksis forekomme.
Flere viktige endringer gjør at man må tenke nytt: En av dem er de frivillige registrene. De møter et behov helsevesenet ikke har dekket. Det eldste er 15 år gammelt – donorer rekrutteres stadig, likevel. Samtidig har tilgjengelighet og reliabilitet til DNA-tester øket. En siste faktor er erkjennelsen om hvordan det går med donorbarna, dokumentert gjennom faglitteratur som ikke fantes på 80-tallet.
All kunnskap tilsier at dersom man har mulighet til å velge bør man velge åpenhet. Kanskje verken myndigheter eller klinikker er flinke nok til å informere sine kunder om fordelene ved åpenhet og ulempene ved anonymitet. Samfunnet har en del myter omkring åpenhet som må avlæres. Jeg etterlyser obligatorisk undervisning av donorsøkende par på samme måte som potensielle adoptivforeldre må underkaste seg obligatorisk opplæring før man får adoptere åpent.
Folk vet at blodgiving er nyttig og redder liv, men det promoteres i liten grad hvor nyttig og ufarlig sæddonasjon er, og hvor stort behovet er. Positiv opplysning og avmystifisering er den beste vei å gå.
Jeg erkjenner at det er skapt et helsebehov i kjølvannet av den aktiviteten jeg var en del av. For meg er det en del av legegjeningen å møte det helsebehovet.
