Molekylærbiologiske faktorer ved lymfom

Analyser av tumorvev kan bidra til bedre tilpasset behandling hos pasienter med diffust storcellet B-cellelymfom.

Idun Hege Fiskvik. Foto: Per Marius Didriksen, Oslo universitetssykehus

Diffust storcellet B-cellelymfom er den van-ligste typen lymfekreft. Denne typen aggressive lymfom regnes som kurabel, men om lag en tredel av pasientene dør eller får residiv. Det er vanlig å bruke kliniske karakteristika i risikostratifisering av pasientene og for å bestemme behandlingsintensitet. Molekylærbiologiske egenskaper ved selve tumorvevet kan også ha betydning for pasientenes prognose.

I mitt doktorgradsarbeid har vi utført im-munhistokjemiske og andre molekylærbiologiske analyser på tumorbiopsier. Ved å undersøke tumorbiopsier fra samtlige pasienter i en tidsperiode ønsket vi å vurdere sammenhengen mellom molekylærbiologiske egenskaper ved tumorvevet og pasientens prognose.

Ved å bruke data fra lymfomregisteret på Radiumhospitalet, og fra en nordisk multisenterstudie, identifiserte vi flere molekylærbiologiske egenskaper i tumorvevet som var assosiert med dårligere prognose. Vi fant også at kartlegging av flere forandringer samtidig kunne identifisere en høy andel av pasientene med dårligst prognose.

Funnene indikerer at rutinemessig analyse av molekylærbiologiske forandringer i tumorvev kan gi verdifull prognostisk informasjon og bidra til at pasienter med diffust storcellet B-cellelymfom får bedre tilpasset behandling. Pasienter med høyrisikosykdom kan få intensivert behandlingen, mens pasienter med lavrisikosykdom kan få mindre intensiv behandling. I en pågående nordisk multisenterstudie vil det bli analysert for disse forandringene før behandlingsstart, og pasienter som har tumor med en eller flere slike forandringer, vil selekteres til mer intensiv behandling.