Etter videregående hadde jeg fått det for meg at det var lege jeg ville bli. Studieplass brakte meg til Bergen og turnustjeneste på Voss og på Dale. Etter turnus forsøkte jeg meg både som forsker og kirurg. Jeg fant meg ikke til rette i forskningen, var ikke moden nok tror jeg. Anestesiologi og intensivmedisinen ble faget mitt.
Etter endt spesialisering gjennomførte jeg doktorgradsstudier og disputerte i 2001. Innenfor anestesiologien var det intensivmedisinen som fascinerte. Som assistentlege hadde jeg en fantastisk mentor som kalte anestesilegen for sykehusets allmennpraktiker. Å jobbe med mennesker og kritisk syke intensivpasienter er noe som gir meg krefter og lyst til å gjøre en god jobb. Følelsen inni meg når kollegiet er i stand til å redde en kritisk syk intensivpasient tilbake til et liv som er verdt å leve, er ubeskrivelig. Jeg er glad i å ha folk rundt meg, og jeg liker å organisere.
I min jobb i dag får jeg tilfredsstilt alle disse lystene. Jobben integrerer pasientrettet arbeid, undervisning og forskning. Jeg føler meg som en brobygger mellom sykehus og universitet. Det som også gir uendelig mye er å omgi seg med ungdommer som pusher meg og som stoler på meg. Siden 1. august 2015 har jeg vært leder av forskerlinjen for medisinsk odontologisk fakultet i Bergen. Dette er en gavepakke faktisk.
Kombinasjonen mellom klinikk og universitetsjobb fungerer bra for meg. I denne konteksten får jeg brukt alle mine egenskaper og alt det jeg kan. Jeg henrykkes over at jeg har fått det til på denne måten. I min yrkeshverdag er klinikk, forskning og undervisning som hånd i hanske.
