Jeg har båret legekofferten på vei til syke barn i vinterstormer på Vestlandet. Jeg har tatt imot alvorlig skadde pasienter som nevrokirurgisk forvakt ved landets største traumemottak. I flere år har jeg utredet og behandlet mennesker med nevrologiske lidelser. I jobben har jeg opplevd angst, tårer, glede og tause øyeblikk. Den gode samtalen med pasienter, pårørende og kollegaer betyr mye. Livet som lege har vært og er et rikt liv – derfor er jeg lege.
Etter en del år i klinikken ble jeg nysgjerrig på det som styrer og påvirker arbeidet vårt. Det var så mange «logikker» som opererte ved siden av den medisinske: Finansiering, juss, medvirkning og organisering. Ledelse var først et forstyrrende fremmedlege, men jeg har sett betydningen av at noen får det hele til å henge sammen på en god og trygg måte. Vi kan lære av andre, men må huske at helsevesenet ikke er en maskin – det handler om mennesker. Eierskap, stolthet og personlig engasjement er «essensielle aminosyrer» ledere må verne om og håndtere. Det er avgjørende at leger respekterer og engasjerer seg i ledelsesoppgaver. Det medisinske perspektivet må være representert på alle nivå. Vi trenger «helsesystemleger».
Jeg har valgt å bruke brorparten av tiden på forskning og undervisning, men en dag i uken møter jeg mennesker med arvelige sykdommer som rammer hjerne, nerver og muskler. Jeg følger pasienter over tid og ser hvordan sykdommen preger livene og familiene. Jeg blir ofte imponert over hvordan mennesker tilpasser seg livet med sykdom. Jeg har fått dyp respekt for pårørende. Ved siden av pasientene er de i mange sammenhenger våre viktigste samarbeidspartnere.
