Retorisk utmattelsessyndrom. Det er synd at debatten om kronisk utmattelsessyndrom/myalgisk encefalopati er så betent at en kronikk om sykdomsmekanismer, diagnostikk og behandling i Tidsskriftet nr. 23 – 24/2015 munner ut i en høystemt hyllest av sannheten som man tilsynelatende selv mener å ha et ganske godt grep om (1). Dette i motsetning til synsende meningsmotstandere som mangler kompetanse og etisk standard, og som farer med retorikk og «vitenskapelig abdikasjon». Abdikasjon betyr å si fra seg embete eller verdighet, og brukes gjerne om monarker. Vi snakker med andre ord om knall og fall og retorikk på svært høyt nivå. Denne høyden er neppe et fjell av solid empirisk kunnskap, noe det ser ut til å være lite av ved denne gåtefulle tilstanden.
Jeg har ingenting imot Wyller og medarbeideres modell for forståelse av kronisk utmattelsessyndrom/myalgisk encefalopati, som integrerer psyke og soma. Et problem kan imidlertid være at en slik forklaringsmodell vanskelig lar seg teste som en vitenskapelig hypotese. Enten man finner eller ikke finner biologiske forandringer er det like forenlig med forklaringsmodellen.
Redaktør Are Brean skriver at skillet mellom «psykisk» og «fysisk» står i veien for en integrert forståelse av mennesket (2). Det kan man vanskelig være uenig i. Erfaringer som oppdagelsene av Helicobacter pylori ved magesår, NMDA-reseptorantistoffer ved autoimmun encefalitt og Borrelia burgdorferi ved nevroborreliose har imidlertid vist at rent fysiske forklaringer kan være til større nytte for pasienten. Disse erfaringene har også vist at vi må være åpne for stadig å endre vår virkelighetsforståelse, og at det kan være skummelt å forklare sykdommer vi ikke forstår med pasientens personlighet, som er en av boksene i Wyller og medarbeideres modell.
Påstanden om at det å ha slektninger med den aktuelle diagnosen er en interessekonflikt, er nå blitt fremsatt flere ganger. Det forbauser meg at man ikke i større grad ønsker forskning og engasjement, også på tvers av egne hypoteser, velkommen i større grad. Det kan virke som om det er investert så mye faglig prestisje at sannheten, hva den måtte vise seg å være, bør søke asyl andre steder enn i Tidsskriftets spalter.
