At kostholdsrelaterte lidelser behandles med medikamenter hos lege, er svært vanlig. At de samme lidelser forebygges ved hjelp av personer med forskningsbasert ernæringskompetanse, er en sjeldenhet. Det ønsker vi å sette søkelys på.
I over 40 år har vi i Norge hatt offentlige kostholdsråd. Hensikten er å bedre folkehelsen og forebygge sykdommer. I like lang tid har vi sett at kostholdsrådene ikke etterleves – under 1 % av befolkningen i Norden følger rådene (1). Det er på tide å endre strategi.
Ernæringsrelaterte livsstilssykdommer som fedme, diabetes type 2, hjerte- og karsykdommer og kreft står nå for den største andelen av sykdomsbyrden i Europa (2). Usunne kostvaner og høyt forbruk av energitett, industrifremstilt mat er selve motoren i dette sykdomsbildet. Samtidig ser vi mer underernæring hos eldre. Frem mot 2050 er det forventet at antallet eldre over 80 år i Norge vil mer enn fordobles (3). Forebygging ved hjelp av et helseriktig kosthold har potensial til å snu utviklingen.
Avsporet kostholdsdebatt
Ukvalifiserte synsere er toneangivende i kostholdsdebatten. De nasjonale kostholdsrådene drukner i støyen fra opphetede diskusjoner om hvorvidt det er sunt å spise bananer eller ei. Ernæringsdebattene som raser i mediene, gjør folk usikre, og det er vanskelig for den jevne forbruker å vite hva som er pålitelig informasjon.
De færreste har tilgang på kostholdsveiledning fra en fagperson med kunnskapsbasert ernæringskompetanse. I helsevesenet er denne jobben overlatt til blant andre fastleger, helsesøstre og fysioterapeuter.
I tillegg til å kunne forebygge ikke-smittsomme sykdommer kan riktig ernæring være behandling ved flere tilstander, slik som matallergi, cøliaki og irritabel tarm-syndrom. Slike lidelser er økende i befolkningen, og flere vil trenge hjelp til å tilpasse sitt kosthold. Uten tilgang til kunnskapsbasert ernæringskompetanse står mange slike klienter i fare for å kutte ut viktige matvarer og ende opp med et mangelfullt kosthold.
Mat eller medisin?
Nylig ble det belyst i mediene at fastlegene kvier seg for å snakke med pasientene om overvekt (4). De kvier seg ikke i like stor grad for å medikamentbehandle tilstander forårsaket av overvekt. Komplikasjoner som følge av overvekt og fedme koster samfunnet milliarder av kroner i året, og det er estimert at slike utgifter kan utgjøre opp mot 1 % av bruttonasjonalproduktet (5).
Flere kostnad-nytte-analyser der man har målt medikamentell behandling opp mot kostbehandling har vist at medikamenter er dobbelt så dyrt som kostbehandling ved forhøyet kolesterolnivå, og at kostnadene ved kostbehandling fortsetter å synke i de påfølgende år (6). For personer med diabetes type 2 kan kostholdsendringer kombinert med økt fysisk aktivitet være like effektivt som insulinbehandling (7). Sett i lys av dette kan medikamentell behandling av kostholdsrelaterte lidelser i enkelte tilfeller være kostbar feilbehandling.
Behovet for kompetanse er økende
Det er et udekket behov for ernæringskompetanse i helsetjenesten. Leger mangler muligheten til å henvise personer med behov for individuell kostveiledning (6). I regjeringens Handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen 2007 – 2011 ble det fastslått at det ikke finnes noe tilbud om forebyggende kostholdsveiledning i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og at mulighetene for et bedre tilbud skulle utredes (8). Folkehelsemeldingen av 2015 peker også på at det er mangel på spesialkompetanse som kan tilby individuell og gruppebasert ernæringsveiledning i frisklivssentralene (9).
Det skulle altså satses på forebyggende ernæringsarbeid. Likevel er vi i en situasjon der vi knapt nok har et tilbud til dem som allerede er alvorlig syke.
Hvem kan gjøre jobben?
Verdens helseorganisasjon har gjennomført en vurdering av regjeringens handlingsplan av 2007 – 11. I rapporten pekes det på at det er mangel på målrettede kurs i ernæring for helsepersonell (10). Vi mener at dette er feil tilnærming. Det mangler stillinger der kandidater med forskningsbasert ernæringsutdanning, for eksempel en treårig bachelorgrad i ernæring, kan arbeide med å gi veiledning på lavterskelnivå utenfor sykehus. Rapporten fastslår også at det er nødvendig å integrere ernæringsarbeid i helsevesenet på lokalt nivå, og at ernæringskompetanse må bli mer synlig og verdsatt (10).
Vi ser for oss et system der fagpersoner med ernæringskompetanse inkluderes i jordmortjenesten, på helsestasjoner, i barnehager, i skolesystemet, i eldreomsorgen, i frisklivssentraler og i fastlegeordningen. Slik kan man sørge for at det brede lag av befolkningen har tilgang til fagkompetanse som kan bidra til å skape motivasjonen for å ta bevisste valg i et miljø der aggressiv markedsføring og tilgjengelighet av usunne matvarer dominerer. I Norge har vi satt som mål å redusere for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer med 25 % innen 2025 (11). For å nå dette målet må det forebyggende ernæringsarbeidet løftes frem i lyset.
