Den grundige og kloke studien kollegagruppen ved Haukeland sykehus har utført ved utmattelsestilstander viser at den mystifiseringen som inntrer når utmattelse ensidig puttes i en somatisk bås, i første omgang kan utgjøre en lettelse for pasienten: «gudskjelov ikke noe psykisk, – ikke noe jeg kan klandres for» (1).
Men i andre omgang blir pasienten også overlatt til seg selv og får ikke den nødvendige hjelpen for å se nærmere på sin livssituasjon og den krisen han har havnet i. Mine egne erfaringer med disse tilstandene går i retning av at det som regel dreier seg om mennesker med spesielt høye krav til seg selv. Ofte befinner de seg i situasjoner med oppofring for andre (f.eks. pleieyrker), der deres idealer vanskelig lar seg innløse. Innsparing av personal, økende tidspress og angst for å miste arbeidsplassen gjør at kreftene tar slutt, noe slike pasienter ofte skammer seg over og har skyldfølelser for. En følelse av avmakt og hjelpeløshet fører ofte til at pasientene regredierer, – de mest ekstreme tilfellene vil ligge i sengen med fortrukne gardiner og bli stelt for som om de var spedbarn. Slike endepunkter i sykdomsforløpet viser at hjelpen har kommet altfor sent.
Som det vises til i studien er en rekonstruksjon av den utløsende situasjonen uhyre viktig. Da skammen spiller en så stor rolle har disse pasientene ofte vanskelig for å erkjenne at de har opplevet et press som har «tømt batteriene». Det kreves derfor innfølelse og tålmodighet i legekontakten for å få disse pasientene til å fortelle om det stresset de har vært utsatt for.
Den kontroversielle diskusjonen som føres omkring diagnosen «kronisk utmattelsessyndrom/myalgisk encefalopati» minner om den debatten som føres omkring ADHD-diagnosen. Også her proklameres nevrobiologiske årsaker som forhindrer grundige psykososiale utredninger.
