Med Sigvald B. Refsum d.y. er en av landets siste prosektorer i patologi gått bort. Han døde 30.1. 2016, vel 85 år gammel. I starten av 1960-årene var han assistentlege ved Institutt for generell og eksperimentell patologi på Rikshospitalet under professor Leiv Kreyberg. Her forsket han innen cellekinetikk sammen med Olav Hilmar Iversen. Instituttet var da blant de førende innen cellepopulasjonskinetikk i Europa. Sammen med professor Peter Berdal på øre-nese-hals-avdelingen kunne han vise at over 90 % av nydannede celler i kreftsvulster i strupen gikk tapt. Fordi celleveksten allikevel var større enn tapet, vokste svulstene, men langsomt. Dette grunnleggende funnet ble publisert i 1967 i European Journal of Cancer. Blant annet fordi dette var noe helt nytt og svært kontroversielt, ble ikke denne forskningen ført videre.
I dag er celletap i svulster en viktig del av kreftforskningen, og man vet at mye av tapet skyldes programmert celledød (apoptose), et begrep som den gang var ukjent. Sigvald var nysgjerrig av natur og fortsatte sin forskning innen cellekinetikk gjennom hele sin universitetsperiode og var en sentral person i de årlige møtene til The European Study Group for Cell Proliferation (ESGCP).
Sigvald var svært hjelpsom og arbeidsom, og kombinert med sine betydelige kunnskaper ble han en viktig veileder og støtte for både forskningsstipendiater og assistentleger ved Avdeling for patologi på Rikshospitalet. Han var genuint interessert i faget, og døren var alltid åpen når man trengte råd og hjelp, noe yngre leger satte stor pris på. Han var tilknyttet Universitetet i Oslo som lærer i prosektorstilling, en posisjon han hadde til han sluttet i 1998. Han var i en lengre periode undervisningsleder ved Institutt for patologi. I mange år var han styremedlem i Forskerforbundet, som han også ledet i en periode. I tillegg var han medlem av fakultetsstyret ved det Medisinske fakultet i flere perioder. Han var sammen med kolleger aktivt med på å bygge opp landets første private patologilaboratorium, A/S Laboratorium for Patologi.
Sigvald var rett frem og hadde klare meninger. Han var ikke redd for å si fra når han var overbevist om noe, og han gikk aldri krokveier. Rundt ham ble det alltid ivrig diskusjon. Dette satte vi som kjente han stor pris på. Våre tanker går i dag til hans nærmeste familie.
