Jeg har ikke vokst opp med leger i familien som har inspirert meg, men både min mor og morfar var lærere. Utdanning har alltid vært et viktig og prioritert område i oppdragelsen. Akkurat hvilken utdannelse det skulle bli var lenge uklart for meg. Jeg vurderte arkitekt og ulike realfag, men endte opp på medisin, kanskje fordi jeg de siste par årene på videregående jobbet på en sykehjemsavdeling for demente. Men også fordi det var en utdannelse med mange muligheter.
Underveis i studiet tenkte jeg at kirurgien skulle bli min retning fordi jeg er ganske «handy». Slik ble det ikke. Jeg valgte allmennmedisin. I utgangspunktet av praktiske grunner, men gleden over faget og arbeidet har holdt meg der i mange år. Også der er det en fordel å være «handy». Det er et privilegium å få bli så nært kjent med pasientene som vi gjør som fastleger. Jeg har en veldig respekt for den tilliten folk viser meg når de selv er som mest sårbare.
Jeg har hatt veldig gode år sammen med kollegene på Kapp Legesenter. Vi har delt gleder og sorger gjennom mange år. De har vært svært viktige for at jeg har kunnet holde på med tillitsvalgtarbeid. De siste årene har det tatt all min tid. Jeg har nok alltid hatt en hang til politikk, og perioden i Legeforeningen har vært fantastisk givende og lærerik. Den erfaringen og kunnskapen jeg har fått, vil jeg gjerne bruke til nytte for flere enn meg selv, også etter at vervet som Af-leder er over. Erfaringen tilsier at det dukker opp muligheter hvis man sier ja til nye utfordringer. Slik er det denne gangen også. Til høsten stiller jeg til valg som leder av Akademikerne.
Se videointervju her:
http://legeforeningen.no/derfor
