I julenummeret av Tidsskriftet har sjefredaktøren en leseverdig lederartikkel om «det kunstige skillet mellom kroppen og dens beboer» (1). Det er vanskelig å være uenig i at dualismen burde avlives. Det er imidlertid verdt å minne om at kroppen har ganske mange beboere – anslagsvis 39 trillioner, ifølge nye beregninger (2). Disse innbyggerne benevnes gjerne samlet sett som «mikrobiomet», og inngår i en lang rekke fysiologiske og patofysiologiske prosesser, i samspill med både psyke og soma.
Mikrobiomet representerer et komplekst økosystem av selvstendige livsformer som dels konkurrerer og dels samarbeider om å overleve, blant annet ved å påvirke verten. Mikrobene kommuniserer både med hverandre og med vertens celler ved hjelp av en lang rekke signalsubstanser (3). De viktigste effektene utøves nok av mikrobesamfunnet i fordøyelseskanalen, hvor tarmfloraen har god tilgang til å påvirke tarmveggens kontrollsystemer – både immuncellene, de enteroendokrine cellene og de enteriske nervecellene (4). Tarmfloraen kan også kommunisere med sentralnervesystemet, ikke minst via afferente fibre i vagusnerven (5). Rekkevidden og konsekvensene av tarmfloraens «endokrine» aktivitet er foreløpig uklar, men kommunikasjonen har potensielt stor betydning (6).
I lederartikkelen skrev Brean at «den menneskelige hjerne er den mest komplekse struktur vi kjenner til» (1). Med bakgrunn i moderne gastroenterologi er det fristende å hevde at tarminnholdet og dets interaksjon med tarmens immunsystem, hormonsystem og nervesystem er langt mer intrikat. Hjernen er ikke lenger alene, og slik sett burde dualisme erstattes av pluralisme. «En integrert forståelse av mennesket» (1) krever anerkjennelse av alle partnerne i «le ménage à trois»: psyke, soma og flora.
