Både pasienter, pårørende og leger er enige om at kommunikasjonen mellom partene er svært viktig for å stille riktig diagnose, skape tillit, trygghet og håp, og å sikre en god etterlevelse av behandling. Vi ble derfor svært bekymret da vi i Tidsskriftet nr. 5/2016 så innholdet i den kommende nasjonale prøve som skal avholdes ved avslutningen av den medisinske grunnutdanningen (1). Prøven skal, med elektroniske spørsmål, identifisere eventuelle forskjeller på fakultetenes resultater hva gjelder studentenes kunnskaper og resoneringsevne, og gi grunnlag for en tilbakemelding til den enkelte student. Men prøven er rent teoretisk, og mangler en vurdering av studentenes faktiske ferdigheter i klinisk kommunikasjon (observasjonsundersøkelse). Heller ikke en spørreundersøkelse av studentenes holdninger til og kunnskaper om klinisk kommunikasjon er inkludert.
Å ikke inkludere en observasjonsundersøkelse av kliniske ferdigheter, begrunnes med at det vil kreve for store ressurser (1). Men kan det være et avgjørende argument når vi vet at uten god kompetanse i å kommunisere med pasienter, kan teoretisk kunnskap være lite verdt? Og pasienter og pårørende, når de får høre om dette, vil med rette kunne reagere. Det er viktig å identifisere fakulteter som bør skjerpe seg!
Vi har tidligere gjennomført en nasjonal studentundersøkelse (EKKO prosjektet (2 – 5), som omfattet både en observasjonsundersøkelse og en surveyundersøkelse av klinisk kommunikasjon. Fordi denne kan brukes som en modell for en nasjonal prøve, vil vi kort redegjøre for den.
Survey-studien (spørreskjemaundersøkelse) gikk til alle medisinstudenter ved alle fire fakulteter. Studentene i Trondheim og Tromsø skåret signifikant høyere på positive holdninger til å lære kommunikasjonsferdigheter enn studentene I Oslo og Bergen ved studieslutt. På kunnskapstesten skåret Oslo og Trondheim signifikant høyere enn Bergen og Tromsø etter første studieår.
Observasjonsundersøkelsen omfattet også studenter ved alle fire fakulteter (N = 111) og med fire skuespillerpasienter som var instruert i den samme pasientrollen. Alle gjennomførte et vanlig allmennmedisinsk intervju. Skuespillerpasientens medisinske diagnose var ukjent (menoragi). Konsultasjonene ble video-filmet og skåret med en veletablert metode. Reliabiliteten var tilfredsstillende.
Ferdighetsnivået varierte signifikant mellom fakultetene med Trondheim og Bergen best og Oslo og Tromsø dårligst. Gjennomsnittet i de to sistnevnte lå under akseptabelt nivå. Da observasjonsstudien ble gjentatt ved avslutningen av de samme studentenes turnustjeneste, skåret skuespillerpasientene tilfredshet med legens gjennomføring. Deres vurdering hadde en prediktiv verdi på 74 i forhold til video-observerte ferdigheter (5), og kan eventuelt brukes til å spare resurser til evaluering av videoopptakene.
EKKO-undersøkelsen skilte signifikant mellom fakultetene, og ga et godt grunnlag for individuelle tilbakemeldinger. Det var et tilfredsstillende samsvar mellom rangeringen av fakultetene i observasjonsundersøkelsen og i surveyen. En tilsvarende survey i Bergen og Trondheim i 2015 viste samme forskjell i holdninger som i 2004. Denne type undersøkelser demonstrerer således høy validitet og kan derfor inkluderes i en nasjonal eksamen. Pasientene (og legene) er utvilsomt best tjent med leger som forener gode teoretiske kunnskaper med et velfungerende legepasientforhold.
