Artikkelen til Hagen og medarbeidere i Tidsskriftet nr. 5/2016 (1) tar opp et viktig tema: hvordan kan vi bruke harde utfallsmål til å vurdere kvalitet i helsetjenesten. Vi tror det er nyttig at temaet blir behandlet i et norsk faglig forum. Forfatterne diskuterer hvordan man kan justere utfallsmål for forskjeller i pasientsammensetning. I innledningen viser de til at kvalitetsindikatoren 30-dagersoverlevelse etter innleggelse ved sykehus inngår i grunnlaget for kvalitetsbasert finansiering, og skriver at «… det ikke er gjort rede for hvordan overlevelsestallene er risikojustert». Her må vi påpeke at denne indikatoren er meget godt beskrevet i vitenskapelige publikasjoner (2, 3) og i en rekke rapporter (4 – 7) fra Kunnskapssenteret, som nå er en del av Folkehelseinstituttet.
Vi vil også peke på en viktig prinsipiell side ved risikojustering: den må bare justere for forhold som foreligger ved innleggelsesøyeblikket. Det er helt feil å justere for behandling, f.eks. om pasienten får PCI eller ikke, som Hagen og medarbeidere beskriver. Det er jo nettopp forskjeller i behandling som kan forårsake forskjeller i utfall. Ellers er det mange likhetstrekk mellom metoden i artikkelen og den som Folkehelseinstituttet benytter. Bruk av reseptregisteret er åpenbart nyttig, og viser hvilke muligheter det ligger i å koble de mange registrene som finnes. Men, som forfatterne påpeker, er dette en tung prosess i dagens forskningsregime. Et viktig punkt i måling av kvalitet er attribueringen: hvordan skal utfallene tilordnes sykehus eller foretak? Det vanligste synes å være behandlende sykehus, og dette er etter vårt syn det naturlige valget dersom formålet er sykehusvalg eller lokal kvalitetsforbedring.
