Kollega Knut Gjesdal kom meg i forkjøpet med innlegget om manusbehandlingstid som sto i Tidsskriftet nr. 8/2016 (1). Sjefredaktøren har svart og erkjent problemet (2), men saken er så viktig at problemet bør påpekes av flere. Mine erfaringer er helt i tråd med Gjesdals. Jeg har gjentatte ganger opplevd tre måneder til første respons, og så tre måneder til neste, etter at forfatterne har svart på alle innspill og produsert ny versjon i løpet av et par uker. Sist, i 2016, måtte jeg purre tre måneder etter 2. gangs innsending. Jeg fikk en beklagelse på en mandag, med løfte om respons i løpet av uka. På fredag ettermiddag var det ikke kommet noe. Sent søndag kveld kom så responsen. Det er nærliggende å tolke dette som at medisinsk redaktør hadde glemt det hele og så tok saken som hastesak på søndagen før aller siste frist.
På denne måten kan det ta henimot et år fra første innsending til aksept. Jeg har hørt fremtredende kolleger si at de ikke gidder å publisere i Tidsskriftet, av ovennevnte grunner, og fordi det er altfor mye pirk i kommentarene. Tidsskriftet er viktig, som generell faglig oppdatering og som «lim» mellom kollegene, men det er i ferd med å komme i vanry og miste konkurranseevnen på grunn av de redaksjonelle prosessene. Dette er dobbelt problematisk når nasjonale tidsskrifter generelt har synkende tilgang på faglig stoff (2). Redaksjonen må ta radikale grep: Det må kreves en median første responstid på maksimum seks uker, og første responstid må aldri være mer enn to måneder. Ved re-innsending bør median responstid være på maksimum fem uker, og responstiden må aldri overstige syv uker. Slike krav oppfyller alle internasjonale tidsskrifter jeg har erfaring med, som regel med god margin. Tidsskriftet har en vei å gå for å komme dit, og den må gås fort.
