Kan et nylig oppdaget peptid hos mus bane vei for en ny type behandling av hjertesvikt hos mennesker?
Muskelkontraksjon er avhengig av utslipp av Ca2+ fra sarkoplasmatisk retikulum og reopptak ved hjelp av den adenosintrifosfat (ATP)-drevne SERCA-pumpen. En antatt muskelspesifikk, såkalt langt ikke-kodende RNA (lncRNA), er nylig beskrevet (1). Denne lncRNA koder for et peptid som kan forsterke SERCA-aktiviteten ved å fortrenge kjente hemmere, slik som fosfolamban, sarkolipin og myoregulin. Hjertet hos mus med genmanipulert økt syntese av peptidet hadde økt kontraktilitet, mens hjertekontraktiliteten ble nedsatt ved redusert syntese i hjertemuskelcellene. Peptidet er det eneste kjente endogene peptidet som kan aktivere SERCA-pumpen ved å binde seg til den. Kan peptidet, eller RNA-et som koder for det, brukes til å øke hjertets kontraktilitet ved hjertesvikt?
– At lncRNA-er kan kode for hittil ukjente peptider, er veldig spennende, sier professor Kåre-Olav Stensløkken ved Seksjon for fysiologi, Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo. Hjertesvikt er svært vanlig, særlig hos eldre, og selv om behandling hjelper mot symptomer og forlenger livet, er det ingen kurativ behandling mot alvorlig hjertesvikt – bortsett fra hjertetransplantasjon.
– Å målrette behandlingen via SERCA-pumpen er ikke en ny tanke og det foregår flere kliniske forsøk med slik behandling, også genterapi, sier Stensløkken. Det som er nytt i denne studien, er at et hittil ukjent, lite protein, som er relativt konservert i dyreriket, stimulerer pumpen. For å utnytte dette funnet klinisk vil man måtte øke konsentrasjonen av peptidet intracellulært, siden det ikke finnes kjent transport inn i muskelcellene. En måte å gjøre dette på kunne være å bruke genterapi for å øke kroppens egen produksjon av peptidet ved hjertesvikt. Siden peptidet er lite, kan også andre transportmåter forsøkes, for eksempel med nanopartikler, sier Stensløkken.
