Mange har spådd at medisinen står foran en ny æra med individualisering av behandling basert på DNA-analyser, der spesifikke råd kan gis til pasienter basert på genetisk risiko.
Illustrasjonsfoto: Science Photo Library
I en ny metaanalyse publisert i tidsskriftet BMJ gjennomgikk man 18 studier med randomisert og kvasirandomisert design, der voksne personer med økt genetisk risiko for sykdom ble gitt eller ikke gitt informasjon om sykdomsrisiko, forutsatt at risikoen kunne reduseres gjennom livsstilstiltak (1). Et eksempel var pasienter med økt genetisk risiko for malignt melanom og informasjon om sunne solvaner.
Formidling av genetisk risiko hadde ikke påvist effekt på røyking, matvaner, alkoholinntak, fysisk aktivitet eller annen potensielt helseskadelig atferd, sammenlignet med formidling av annen type risiko eller ingen formidling overhodet. Forfatterne understreker imidlertid at studiene hadde høy risiko for seleksjonsskjevhet, mange studier hadde for lav styrke til å kunne oppdage små effekter av intervensjon og kunnskapsgrunnlaget har derfor lav kvalitet. Forfatterne konkluderer med at effekten av kommunikasjon av DNA-basert risiko for sykdom i beste fall er liten.
– Disse funnene viser at det å formidle informasjon om genetisk risiko tilpasset det enkelte individ i seg selv ikke resulterer i at vedkommende endrer livsstil, sier Jan Frich, som er overlege ved Nevrologisk avdeling, Oslo universitetssykehus og professor ved Universitetet i Oslo.
– Det har vært gjort en del forskning på ulike måter å dele informasjon om risiko. Hvordan kommunikasjonen foregår, har betydning. Artikkelen gir svært lite informasjon om hvilke format eller tilnærminger som ble brukt i de studiene som ble analysert, sier Frich. – Snarere enn å standardisere kommunikasjonen, bør det legges til rette for en samtale hvor man for eksempel benytter visuelle verktøy for kommunikasjon av risiko, der lege og pasient i fellesskap utforsker betydningen av informasjonen.
– Det å være kjent med genetisk risiko kan ha verdi i seg selv. En pasient vil kunne si takk for informasjonen, men samtidig velge ikke å gjøre endringer i måten han eller hun lever sitt liv. Det må vi ha forståelse for og respektere, mener Frich.
