Vi er alle alene, ifølge Hjalmar Söderberg. I Tidsskriftet nr. 9/1930 er det en omtale av en artikkel om selvmordsforebygging hos ungdom. Selv om tidsånden og kulturstrømninger er viktige faktorer (jf. «Werther-effekten», som har fått navn etter den angivelige ettervirkning av Goethes Den unge Werthers lidelser), mener forfatteren i beste weberske ånd at kirkelig tilhørighet har størst betydning. Protestantisk puritanisme kan være forklaringsmodell for økonomisk fremgang, men det katolske skriftemålet, der man kan tale fritt, kan gjøre det lettere å leve (Tidsskr Nor Lægeforen 1930, 50: 471).
Oversikter, referater og praktiske notiser:
Erik Meyer: Hvordan kan selvmord forhindres, særlig blant ungdommen? Bare i Preussen berøvet i 1925 53 unge mennesker sig livet. Grunnen er ofte komplisert og vanskelig å påvise, og man bør ikke overvurdere de seksuelle årsaker eller skuffelser på skolen. Selvmord er ikke hyppigere procentvis blandt skoleelever enn blant andre av samme årsklasse. Tidsånden og kulturstrømninger er viktige faktorer.
I Tyskland er selvmord sjeldnest blant den katolske befolkning.
Pr. 100 000 av samme troesbekjennelse var der i gjennemsnitt:
I Preussen (1922 – 24) . .
|
268 selvm. bl. evangel.
|
117 bl. katolske
|
I Bayern (1921 – 25) …
|
222 — » —
|
110 — » —
|
I Sachsen (1919 – 21) . .
|
316 — » —
|
295 — » —
|
I Würtemberg (1916 – 18)
|
166 — » —
|
108 — » —
|
I Baden (1919 – 23) … .
|
244 — » —
|
141 — » —
|
I Tyskland var der i årene 1891 – 93 212 selvmord pr. mil. innbyggere, i Frankrike 225, i Danmark 240, i England 87, i Italien 56 og i Spanien 18. Med undtagelse av Frankrike var der i denne periode betydelig flere selvmord i de protestantiske enn i de katolske land.
Forfatteren mener katolikernes skriftemål har den største betydning i denne forbindelse. Særlig unge mennesker trenger én å betro sig til. Det er lægernes sak her å hjelpe med råd og belæring.
(En del sinnssykdommer er også sjeldnere i katolske enn i protestantiske land. Man har også her tillagt skriftemålet den største betydning. Ref. anm.)
(Münch. med. Wochenschr. nr. 35, 1929.)
T. Kasa.