En nanopartikkelgenerator frigir cytotoksisk medisin i kreftceller og bedrer overlevelsen hos mus injisert med metastaseceller fra mennesker.
Illustrasjonsfoto: Science Photo Library
Ved kreftbehandling bør cytotoksiske legemidler helst anrikes i tumor. En ny studie med mus viser at det er mulig å få dette til med porøse silikonpartikler (2,5 × 0,7 μm) lastet med legemidler (1). Partiklene ble injisert intravenøst til mus med lungemetastaser fra humane kreftceller. Porene inneholdt doksorubicin koblet til sidekjedene i en polymer av glutaminsyre. Partiklenes størrelse og form gjorde at de slo seg ned på endotelet i lever og lunge, begge vanlige metastaseorganer. Der fungerte de som depot for frisettelse av mindre partikler, som ble visualisert som 30 – 80 nm store partikler, hver lastet med ca. 16 doksorubicinmolekyler, og som kunne tas opp i kreftcellene ved endocytose. I det sure miljøet nær cellekjernen ble den pH-sensitive bindingen mellom polymeren og doksorubicinet spaltet, slik at det unngikk å bli fjernet av membranpumper ved celleoverflaten. Denne nanopartikkelgeneratoren drepte kreftceller bedre enn liposomalt doksorubicin, en tidligere godkjent nanoformulering, og den skadet ikke hjertemuskulaturen, slik fritt doksorubicin gjør. 40 – 50 % av musene ble helbredet.
– Bruken av nanoteknologi innen kreftbehandling har et stort potensial for å forbedre terapien og redusere systemisk toksisitet, sier postdoktor Sanko Nguyen ved Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo, og forskergruppen Sitedel, som utvikler nye stedsspesifikke legemiddelsystemer ved bruk av nanoteknologi.
– Til tross for høy forskningsaktivitet på dette området har utilstrekkelig doseakkumulering i tumor vært et stort problem for videreutvikling til klinisk fase. Denne studien viser at en multifunksjonell formulering trinnvis kan overvinne spesifikke biologiske barrierer mot levering av nanomedisinen. Dette er en meget avansert, men spennende strategi og svært lovende i dyremodeller. Det gjenstår å se om lignende positive resultater kan reproduseres hos mennesker og om konseptet kan overføres til klinisk bruk, sier Nguyen.
