Vandring på tvers av kulturer er noe til og med hunder og katter er gode på. Vifting med halen, lyder osv. har til dels motsatt fortegn men blir gradvis forstått. I den kulturen der jeg har vokst opp, hører det til dannelsen å legge merke til og trenge inn i kulturelle forskjeller blant mennesker. Har legene faktisk en kulturell koffert, så ikke fyll den med pugg, men med ferdigheten til å gjøre noen hopp og sprang som ville vært en påkjenning for den gjennomsnittlige kollegaen. Gjennom årelange studier har jeg kommet til at journalister og lærere er mer stivsinnede enn legene, mens gartnere og ingeniører er befriende nysgjerrige på hvem de egentlig står overfor? Dette er ikke ment som harselas, men som en støtte til det synspunktet at det er noe å hente både kollegialt og for pasientbehandlingen ved en større kulturell bevissthet og fleksibilitet. Akkurat som forfatteren ikke nevner den konkrete kulturen som har vekket ham til ettertanke, nevner jeg heller hunder og katter enn å bli konkret på egne erfaringer. Poenget er at bevegelse mellom kulturer kan og bør læres for at den medisinskfaglige dyktigheten skal kunne komme til sin rett. Dette er mer grunnleggende og produktivt enn den mer trendy alliansebyggingen.
