Mitt anliggende er å kommentere Bratlids manglende forståelse av kvinners rett til å bestemme selv hvor og med hvem de ønsker å føde (1). Dette er slått fast i så vel norsk lov som i menneskerettighetene. Bemerkningen om at det kun er pizza som skal leveres hjemme, og at denne holdningen er noe han faktisk formidler videre til sine studenter, er hårreisende – ord har makt!
Kvinner føder sitt barn, og jordmødrene bistår kvinnene. De bistår med faglig og menneskelig kunnskap om akkurat denne kvinnen og dette barnet, tilegnet gjennom kontinuitet gjennom svangerskapet, fødselen og i tidlig barseltid.
Leger «leverer», eller som det sies på vårt språk, forløser barn. Som i Monty Python-filmen der kvinnen på fødestua uttaler «Is there anything I can do? », hvorpå legen svarer «No, madame, you’re not qualified».
At hjemmefødsler øker i Norge kommer av økt kunnskapsnivå og refleksjon hos kvinner samt at tilgjengeligheten på hjemmefødselsjordmødre har økt. Hjemmefødsler er trygt, og derfor logisk at en del ønsker å velge det. Problemet er at objektiv og forskningsbasert kunnskap om emnet ikke kommer ut til kvinnene med mindre de søker det selv. Bare der brytes loven: Helsepersonelloven viser til helsepersonells plikt til å informere, og deres ansvar er å gjøre informasjonen tilgjengelig og forståelig. Det er altså ikke kvinnenes ansvar etter loven å finne ut av dette selv.
