Når jeg tenker tilbake på min egen spesialistutdanning, slår det meg at man praktisk talt kunne bli spesialist uten å måtte dokumentere bestemte krav til kunnskap og ferdigheter. Så lenge man deltok i det daglige arbeidet i de godkjente institusjonene i et gitt antall år, var det automatikk i å bli godkjent spesialist. Nå vet enhver at det kan være store forskjeller i kunnskapsnivået blant våre leger. Faglig nivå er avhengig av mange faktorer, blant annet interesse for faget, evnen til å lære og kvaliteten på utdanningen. Men det er stort sett ingen kvalitetskontroll på slutten av spesialistutdanningen, og det er vel ekstremt sjelden at noen blir oppsagt eller nektet spesialistgodkjenning.
I flere europeiske land kreves bestått spesialisteksamen for å bli spesialist i hud- og veneriske sykdommer. Norge er et av de få landene som ikke krever spesialisteksamen. Min erfaring som professor i både Norge og Sveits har overbevist meg om at bestått spesialisteksamen bør innføres som spesialistkrav i Norge. I Sveits er det en meget omfattende og vanskelig spesialisteksamen. Assistentlegene under utdanning starter tidlig å forberede seg til eksamen. De vet at kravene er store. Derfor har de også et meget høyt kunnskapsnivå når de er ferdige med hele forløpet. Noen vil hevde at det etter medisinsk embetseksamen må være slutt på eksamener. Men vi skylder samfunnet og våre pasienter at vi har et godt dokumentert kunnskapsnivå for å få spesialistgodkjenning. Dette var grunnlaget for medisinsk embetseksamen og bør også gjelde for retten til å kalle seg spesialist.
