Det har lenge vært en uttalt bekymring blant tillitsvalgte om at rekrutteringen til allmennmedisin ikke er god nok.
Illustrasjonsfoto: Ole Kristian Losvik
Bekymringen gjelder særlig for allmennpraktikere ute i distriktene (1). Økt behov for allmennleger i fremtiden er begrunnet med økt arbeidsmengde, høyere gjennomsnittsalder blant allmennleger og behov for bedre legedekning i distriktene (2). Ifølge Legeregisteret har det vært en økning i antall allmennleger de siste årene, men andelen allmennpraktikere har ligget ganske stabilt på ca. 24 % av den samlede legestanden de siste årene (personlig meddelelse fra Anders Taraldset, Legeforeningen).
I en undersøkelse gjennomført av LEFO – Legeforskningsinstituttet i 2015 ba vi 292 turnusleger om å oppgi, på en skala fra 1 (ikke motivert) til 5 (svært motivert), hvor motiverte de var til å jobbe med indremedisin, kirurgi, psykiatri, allmennmedisin og andre spesialiteter i fremtiden (3). Én av fire turnusleger (25,3 %) svarte at de var svært motiverte for å jobbe med allmennmedisin i fremtiden.
Ett år senere, i 2016, viste Legeregisteret at 25,7 % av legene i den samme kohorten faktisk jobbet i allmennmedisin. Men hvor mange av disse blir værende?
Ytre rammevilkår
Dersom tilflyt av nye leger i allmennpraksis virker lav, kan det altså ikke forklares med rekrutteringsproblemer. Utfordringen må være å legge forholdene til rette slik at allmennpraktikerne liker seg og ønsker å fortsette. Her er nok ytre rammevilkår vel så viktig som interesse for faget.
Resultatene fra en nylig publisert ph.d.-studie fra Universitetet i Tromsø viser at jobbtilfredshet, muligheter for faglig utvikling, personlig autonomi og kontroll over egen arbeidstid er viktigere enn økonomiske incentiver, og vil antagelig i større grad bidra til at legene fortsetter i allmennmedisin (4).
