En sterk hovedorganisasjon er avgjørende for å nå frem i tarifforhandlinger og arbeidslivspolitiske spørsmål.
I sommer ble jeg konstituert leder for Akademikerne. Knut Aarbakke, som har ledet Akademikerne i åtte år, skulle gå av på rådsmøtet i oktober. Da han fikk jobb i NHO, var det naturlig at han fratrådte i sommer. Dermed ble det nestleders oppgave å lede Akademikerne frem mot valget til høsten. Da håper jeg at Legeforeningens kandidat til ledervervet, Kari Sollien, overtar.
Akademikerne ble dannet i 1997. Det startet med at Legeforeningen meldte seg ut av Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) sommeren 1996. Våre interesser var ikke forenlig med lønns- og interessepolitikken som hadde utviklet seg i AF.
Etter flere kontroversielle opptak av høyskoleforbund i AF, var flertallet av hovedorganisasjonens medlemmer ved utgangen av 1980-tallet organisert i NITO, Lærerforbundet og Sykepleierforbundet. Tanken var at kjøttvekta skulle gi AF økt gjennomslag i tariffpolitikken i offentlig sektor. Men økt medlemstall alene ga ikke større kraft, fordi interne interessemotsetninger førte til konflikter som svekket organisasjonen utad.
Utmeldingen førte til at Legeforeningen, Tekna og flere akademikerforeninger dannet en ny hovedorganisasjon for foreninger som organiserer medlemmer med høyere utdanning. Idégrunnlaget skulle blant annet være desentralisert og markedsbasert lønnsdannelse. For å sikre seg mot en utvikling som i AF, ble det lagt særlig vekt på å formulere vedtektene slik at bare foreninger som organiserer personer med utdanning på masternivå eller høyere kunne bli medlemmer.
Det viste seg å være en god strategi. Akademikerne har nå 13 medlemsforeninger, og fremstår som en stadig viktigere aktør i norsk samfunns- og arbeidsliv. Siden 2006 har medlemstallet økt med 70 000, den største økningen blant hovedorganisasjonene.
Akademikerne og medlemsforeningene skal tilby det fremtidens arbeidstakere vil ønske av en fagforening. Norge er et kunnskapssamfunn, og andelen med mastergradutdanning øker. Vi må sikre medlemmenes rettigheter, men like viktig er det at vi representerer faglige fellesskap, for våre medlemsgrupper. Vår hovedorganisasjon skal være et talerør for akademikerne i Norge før, under og etter yrkesaktivt liv – uavhengig av sektor og type tilknytning til arbeidslivet. Akademikerne er den eneste hovedorganisasjonen som har et vedtektsfestet organ for de næringsdrivende. Mange akademikere jobber på denne måten i hele eller deler av yrkeskarrieren.
Hvordan er Akademikerne viktig for deg og meg? En sterk hovedorganisasjon er avgjørende for å nå frem i tarifforhandlinger og arbeidslivspolitiske spørsmål. Her gir Akademikerne nødvendig tyngde og bredde som kommer Legeforeningens medlemmer til gode. Akademikerne er engasjert i alt fra utdanningsspørsmål til pensjonsspørsmål.
Akademikerne har som en av fire hovedorganisasjoner på arbeidstakersiden, plass i det formaliserte trepartssamarbeidet med regjeringen og arbeidsgiversiden. For våre medlemmer ansatt i Staten, har Akademikerne nettopp fått gjennomslag for en ny lønnspolitikk. Det hadde ikke Legeforeningen maktet alene. Størrelsen og soliditeten til Akademikerne har også muliggjort en kollektiv avtale for bank- og forsikring som har satt gullstandarden i Norge.
Å ta høyere akademisk utdanning skal lønne seg og må forvaltes på en god måte. Det kan ingen annen hovedorganisasjon ivareta.
