Selv om jeg vokste opp i en familie uten akademisk erfaring, var det aldri et spørsmål om jeg skulle studere eller ikke. Fra ganske liten har jeg vært intenst opptatt av å lære og å forstå. Jeg finner det aller meste interessant, og kan ikke huske at jeg mislikte ett eneste skolefag. Da jeg tok videregående på «lycée» i Frankrike, møtte jeg til min glede en tradisjon som vektlegger kunnskap og en intellektuell tilnærming til verden. Dratt mellom filosofi og språk på den ene siden og matematikk og fysikk på den andre, var det først like før avsluttende eksamen at jeg bestemte meg for medisin. Det som avgjorde valget, var ønsket om et yrke i nær kontakt og interaksjon med mennesker. Slik har det også blitt, om enn på en litt annen måte enn jeg forestilte meg den gang.
I turnustjenesten følte jeg at kirurgi var rett hylle for meg, og i allmennpraksis gledet jeg meg til hver eneste arbeidsdag. Men da jeg søkte jobb etter militæret, fikk jeg tilfeldigvis tilbud om amanuensisstilling ved det ganske nyopprettede studiet i Trondheim. Jeg takket ja – og har siden blitt værende, først som underviser i patologi, senere i anatomi, noe jeg stortrives med. Det aller beste er nærkontakt med studentene i små grupper, slik at jeg kan prøve å finne ut hvordan de tenker – for så direkte å utfordre deres forestillinger og tankemønster. Jeg tror det er den mest effektive formen for undervisning.
Ved siden av undervisning har jeg de siste årene brukt mye av min tid på oppbygging av en forskningsbiobank, en forbedret løsning for bruk av biologisk materiale fra pasienter til forskningsformål.
Se videointervju her:
http://legeforeningen.no/derfor
