Reiakvam og medarbeidere presenterer en interessant og lærerik kasuistikk om en pasient med raskt innsettende og reversibel kognitiv svikt som sannsynligvis var utløst av alvorlig hypomagnesemi (1). Vi ønsker å supplere med to kommentarer.
For det først skriver forfatterne flere ganger at det ikke var tegn til delirium. Det finner vi svært overraskende. Etter siste oppdatering av diagnosesystemet Diagnostic and Statistic Manual (DSM-5) er diagnosekriteriene for delirium slik: forstyrret oppmerksomhet og bevissthet, akutt start med tendens til fluktuering, ledsagende forstyrret kognisjon, symptomene kan ikke bedre forklares av en annen nevrokognitiv tilstand, f.eks. demens, og underliggende somatisk tilstand, abstinens eller toksisk påvirkning kan påvises (2).
Ved første gangs undersøkelse (i sykehjemmet) er bevissthet og oppmerksomhet ikke beskrevet, men uansett er det få (om noen) andre tilstander enn delirium som gir en så raskt innsettende kognitiv svikt som hos denne pasienten. Ved innleggelsen i sykehus beskrives hun som passiv, likegyldig og fjern i blikket. Hun hadde altså på det tidspunktet en sikker forstyrrelse i oppmerksomhet og bevissthet, og alle de diagnostiske kriteriene for delirium var altså oppfylt. Vi synes det er litt sørgelig at verken forfatterne eller Tidsskriftets fagvurderere eller redaktører øyensynlig er kjent med symptomene på en så alminnelig og alvorlig tilstand (3). Pasienter med delirium skal gjennomgå en rask og grundig somatisk utredning. De vanlige årsakene (som infeksjoner og traumer) diagnostiseres ofte raskt, mens de mange sjeldnere årsakene (som hypomagnesemi) bare oppdages ved en bredere tilnærming.
For det andre var pasienten heldig som kom til et sykehjemsmedisinsk miljø med diagnostisk nysgjerrighet. Likevel tok det over tre uker før diagnosen ble stilt. Delirium er assosiert med økt risiko for demens og langvarige deliriumepisoder er assosiert med større kognitive utfall (4, 5). Dette kan meget vel ha ført til at hennes kognitive funksjonsnivå ble varig dårligere enn om diagnosen hadde blitt stilt raskere. Vi frykter at mange pasienter med reversible årsaker til delirium blir langt dårligere utredet enn dette – eller ikke utredet i det hele tatt, og forblir kognitivt svekket resten av livet. Etter vårt syn er det en klar medisinsk feil å legge pasienter med delirium av uavklart årsak inn i demensavdeling i sykehjem. Slike pasienter trenger umiddelbar utredning i sykehus.
