Det redaksjonelle innlegget ved Martine Rostadmo i Tidsskriftet nr. 11/2016 (1) berettiger en kommentar. Publikasjon fra Nederland (2) tillegges større vekt enn den fortjener. Presentasjonen er pen, men problemet er at inklusjonen av pasientene er diffus. Pasientene er til dels inkludert med diffuse plager og et IgG- eller IgM-funn. Kvantitering av IgG er ikke nevnt. IgM-immunoblot er bedømt etter fabrikantens kriterier. Her er det stor usikkerhet om et solitært IgM-bånd for OspC som fabrikanten angir, kvalifiserer til positiv prøve eller ikke.
Samme forskergruppe har tidligere redegjort for sitt prosjekt (3). Inklusjonskriteriene er her tydeligere presisert enn i artikkelen i New England Journal of Medicine. Uklarheten består likevel. Man merker seg at vel 20 % av pasientene ikke har noen form for positiv serologi. Når pasienter med artralgi eller andre muskel-skjelett-symptomer utgjør over 90 %, er det en merkelig diskrepans. Dette forsterkes av en upresist angivelse av serologisk støtte.
Jeg tror ikke denne artikkelen kan brukes til noe som helst i den infeksjonsmedisinske hverdag. Hvilken prosess som ligger bak publisering i New England of Medicine, er for meg gåtefullt.
