Hvordan en best kan håndtere personer som har persisterende symptomer attribuert til borreliose, er et viktig og uavklart problemområde. Det er riktig som kommentert at det ikke var noe inklusjonskrav at man fant aktiv borreliainfeksjon eller positive borreliaantistoffer i studien. Kriteriet var at de inkluderte, eller henvisende lege, var sikre på at personen hadde en aktiv borreliainfeksjon som årsak til sine kroniske plager. Majoriteten av pasienten hadde ukarakteristiske plager som muskelsmerter, slitenhet og subjektive kognitive plager. Denne kliniske problemstillingen vil de fleste leger kjenne igjen fra egen praksis som relativ hyppig og utfordrende (1, 2). Det diskuteres fremdeles i mange miljøer om disse plagene kan skyldes en kronisk infeksjon som man ikke finner med vanlige diagnostiske metoder, og som bør behandles med langvarig og repeterte antibiotika. Enkelte private klinikker og leger i Norge og andre land har diagnostisert og behandlet/behandler nettopp denne pasientgruppen med langvarige og kombinerte antibiotikakurer, uten tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag eller sikker diagnose. Det er denne pasientgruppen de nederlandske forskerne har inkludert. Resultatet er altså at det ikke er noen tilleggseffekt av lengre behandling. Derfor er denne publiseringen viktig.
