Bruserud & Hansen kommenterer to publiserte kasuistikker hvor protonpumpehemmere mistenkes å ha bidratt til alvorlige forløp med sykehusinnleggelse som følge av hypomagnesemi og oppfordrer til årvåkenhet for denne typen bivirkninger (1). Vi vil benytte anledningen til også å minne om meldeplikten for alvorlige legemiddelreaksjoner. For å sikre god kjennskap til legemidlenes bivirkningsprofil er det viktig at alvorlige legemiddelreaksjoner meldes selv om disse er kjente.
Da RELIS omtalte problemstillingen i 2011, var det kun mottatt to bivirkningsmeldinger med mistanke om hypomagnesemi på grunn av protonpumpehemmere i Norge (2). I 2013 ble det meldt ytterligere ett tilfelle, slik at det totale antallet meldte tilfeller direkte fra norsk helsepersonell nå er tre. Alle disse tre tilfellene ble meldt i Midt-Norge og gjaldt pasienter med et overforbruk av alkohol (selvstendig risikofaktor) (Søk i Den norske bivirkningsdatabasen i Statens legemiddelverk – 24.8.2016). Kasuistikkene beskrevet i Tidsskriftet utgjør således et viktig supplement og bidrar til utvidet kunnskap om hvilke pasientgrupper som er sårbare for å utvikle hypomagnesemi under behandling med protonpumpehemmere.
Legemiddelprodusenter kan fange opp artikler som denne i medisinsk litteratur og deretter melde det inn til den norske bivirkningsdatabasen. Det er i 2016 meldt inn ett slikt tilfelle av hypomagnesemi fra en legemiddelprodusent. Det er imidlertid å foretrekke at mistenkte bivirkninger meldes inn direkte fra behandlende helsepersonell. Meldingene inneholder da ofte mer fullstendig informasjon og melderen kan kontaktes ved eventuelle spørsmål.
Helsepersonell melder bivirkninger til RELIS i sin helseregion ved mistanke om sammenheng mellom en reaksjon og et legemiddel. Bivirkningsmeldingene er en viktig del av overvåkingen som pågår gjennom hele livssyklusen til legemidlene. Spontanrapporteringssystemet er helt avhengig av meldevillighet fra helsepersonell. Det er et kjent fenomen over hele verden at legemiddelbivirkninger underrapporteres. Konsekvensen av dette kan være redusert pasientsikkerhet, fordi myndighetene ikke kan reagere med forebyggende tiltak mot et sikkerhetsproblem de ikke er kjent med (3).
