I Tidsskriftet nr. 14 – 15/2016 legges det frem planer for integrering av ultralyd i undervisningen av medisinstudenter ved Universitet i Oslo (1). Som Gunnarsson og medarbeidere svarer i sin kommentar over, er dette på høy tid og en ønsket utvikling.
Når referanselisten leses virker det som at man ikke har sett til miljøer i Norge som har arbeidet med slik integrering i mange år. Geitung og Grøttum har blant annet referert til et arbeid fra 1997 (2), et arbeid som ble utført lenge før moderne utstyr så dagens lys. Dagens tilgjengelige utstyr senker terskelen for bruk betraktelig, slik at ovennevnte studies resultater fra nesten 20 år tilbake ikke er sammenlignbar med dagens situasjon.
I Trondheim har det blitt arbeidet med undervisning i ultralyd på medisinstudiet i mange år. Andersen og medarbeidere publiserte et slikt arbeid i 2014 (3), med bedre resultater enn vi oppnådde i eget arbeid med medisinstudenter fra Universitetet i Oslo (4). Sistnevnte var riktignok kun ultralyd av hjertet, men førstnevnte inkluderte også abdominale undersøkelser.
Ut fra egne erfaringer med undervisningsansvar for et helt LIS-korps er det helt riktig å vektlegge den praktiske delen av en slik undervisning (5). Dessverre fjerner det ikke problemet med at en liten andel ikke er interesserte, men alle kan lære noe, og dette løftet er viktig for et langstrakt Norge med lang vei mellom spesialister.
