Semesterstart er som kjent tiden for de store, høytsvevende visjoner. Denne gangen er det Petter Gjersvik som er ute og svinger pennen (1). Han har selvfølgelig rett når han skriver at «tilbakemeldinger på egne prestasjoner og handlinger er avgjørende for god læring.» Problemet er at han fremstiller det som om vi studenter ikke ser verdien av kritikk, eller for å bruke hans ord, at vi foretrekker «passiv mating av fakta.»
Realiteten er at vi tørster etter flere og bedre tilbakemeldinger på studiet. De er nemlig tilnærmet fraværende. Da vi startet på medisinstudiet ble vi overrasket over hvor udelt positive legene var til våre famlende forsøk på anamnese og undersøkelse. Vi tenkte at det ville endre seg utover i studiet, at vi etterhvert ville bli behandlet som voksne mennesker som tålte ærlige tilbakemeldinger, på godt og vondt. At vi ville bli stilt krav til.
Fem år senere har vi fortsatt til gode – med noen få hederlige unnta – å oppleve dette. Å stille uforberedt til undervisning er ikke noe problem ved medisinstudiet i Oslo. Underviserne er så redde for å tråkke på studentenes tær, at man slipper unna med tilnærmet hva som helst. Det motiverer ikke, og det fremmer ikke faglig utvikling.
Det er tydelig at Gjersvik og fakultetet har fått med seg at vi trenger mer tilbakemeldinger. Problemet er bare at løsningen deres er helt feil. Tendensen til å innføre stadig flere obligatoriske presentasjoner for studentene er kun et behagelig blindspor for underviserne. Når studentene klager over at det kaster bort tiden vår, er ikke det fordi vi er late, det er fordi vi lærer lite av det. Å lese opp fire forberedte setninger om veneriske sykdommer gjør oss ikke til bedre leger.
Karakterer er fakultetets andre svar. Det kan godt hende at vi vil lese mer, men våre kliniske kommunikasjonsferdigheter, vår undersøkelsesteknikk og vår evne til kritisk resonnering rundt komplekse sykdomsbilder, blir ikke bedre. Det er bare tilbakemeldinger i klinisk praksis som kan fylle dette tomrommet. Kanskje skulle både studenter og undervisere hatt opplæring i hvordan man gir og mottar konkret og berettiget tilbakemelding (2).
Kjære fremtidige kolleger. Fortell oss hva vi kan bli bedre på, og si ifra når det vi gjør ikke er godt nok. Vi ønsker å kjenne på skammen og flauheten ved å få påpekt feil. Vi vil kjenne på det så mange ganger, at den dagen vi faktisk gjør en feil som teller, så er vi leger nok til å innrømme det.
