Dobbeltgransking i radiologien

Norske røntgenavdelinger avdekker tolkningsavvik ved dobbeltgransking av radiologiske undersøkelser. Avvikene har ofte klinisk betydning, men er sjelden kritiske.

Peter Mæhre Lauritzen. Foto: Øystein H. Horgmo, Universitetet i Oslo

I Norge er dobbeltgransking en mye brukt kvalitetssikringsmetode der én radiologisk undersøkelse tolkes av to radiologer. Vi ønsket å undersøke bruken av dobbeltgransking i norske radiologiske avdelinger og metodens kliniske betydning.

To spørreundersøkelser til avdelingsledere og overleger ved radiologiske avdelinger i Norge viste at hver tredje undersøkelse dobbeltgranskes, men det var stor variasjon mellom avdelinger og undersøkelsestyper. Metoden brukes mer i gruppe I-avdelinger enn gruppe II-avdelinger og minst på ikke gruppeførte avdelinger. Dobbeltgransking er mest brukt på krevende volumundersøkelser som MR- og CT-undersøkelser, og i snitt bruker overlegene 20 – 25 % av arbeidstiden på dobbeltgransking.

Vi sammenlignet foreløpige og endelige svarrapporter fra dobbeltgranskede CT-undersøkelser i to multisenterstudier. Betydningen av alle endringer ble gradert av erfarne klinikere. Vi fant endringer av klinisk betydning i svarrapportene fra  9 % av CT thorax av indremedisinske pasienter og fra 14 % av CT abdomen av kirurgiske pasienter. Studiene viste hyppigere endringer i «øyeblikkelig hjelp»-undersøkelser, men endringer av kritisk betydning i < 0,5 % av undersøkelsene. Subspesialiserte radiologer som gransket innenfor eget spesialfelt ble sjeldnere rettet på og gjorde oftere rettelser i svarrapportene.

Dobbeltgransking avdekker viktige tolkningsavvik. Målrettet valg av undersøkelser og radiologer kan øke effektiviteten.