Når betegnelsen fersk gir negative assosiasjoner.
Frederik Emil Juul. Foto: Jon Olav Nesvold
Blikket levner ingen tvil. Pasienten mener åpenbart jeg er for ung og uerfaren og ser mot identifikasjonskortet. Hva var det han sa han var? Er denne spirrevippen lege, med nok kompetanse til å behandle mine sykdomsplager?
Pasientens skepsis er ikke vanskelig å forstå. Jeg er ung og fersk. Like fullt opplever jeg at enkelte pasienter starter med en uforholdsmessig stor mistro til yngre leger. I sommer skrev Vetle Lid Larssen teksten Hvorfor jeg flykter fra yngre leger (1) til hjemmesiden til Yngre legers forening. I mine øyne vitner tittelen om at enkelte faktisk ikke ønsker å bli behandlet av oss nyutdannede, og dessuten idealiserer teksten eldre leger av den «gamle skolen».
Sannsynligvis er ikke skepsisen personlig rettet, men den påvirkes likevel av faktorer det er vanskelig å gjøre noe med. Eksempler på slike faktorer er alder, kjønn, etnisitet og utseende – som hvis en over- eller undervektig lege skal forklare viktigheten av riktig kosthold i behandlingen. Samtidig gjør mer udefinerbare egenskaper at vi kommer bedre overens med enkelte pasienter enn andre, uavhengig av aldersforskjellen mellom pasient og lege.
Uten å ha hatt en overlegerolle tror jeg tittelen gir et fortrinn når man møter nye pasienter. Med en overlege i rommet virker det som pasienten føler seg ivaretatt av den erfarne eksperten, selv om den yngre legen snakker mest og legger frem den videre behandlingsplanen. Enkelte pasienter legger ikke skjul på hva de ønsker og ber innstendig om å bli vurdert av en overlege.
Samtidig kan overlegetittelen vekke forutinntatte forestillinger om en overlegen person, uten de nyutdannedes (forhåpentlige) ydmykhet og åpenhet. Det er tross alt mange pasienter som uttrykker glede over å se en generasjon unge og ferske leger ta over fremtidens behandling og omsorg. Man må alltid være fersk før man kan bli moden og erfaren, og ingen er altvitende, selv ikke de mest erfarne overlegene.
