Ljøstad & Mygland beskriver i Tidsskriftet nr. 16/2016 en heldigvis sjelden bivirkning ved statinbehandling (1). Patogenesen antas å involvere autoimmunitet, og det er derfor naturlig å gripe til immunsuppressiv behandling i tillegg til å seponere statinet.
De tre pasientene fikk ulike kombinasjoner av immunsuppressiva, men alle fikk på ett eller flere tidspunkter intravenøst gammaglobulin (IvIg). De to første pasientene synes å ha oppnådd en stabil remisjon, mens den tredje etter fire år fortsatt er svak i hofte og skuldre.
Det finnes ingen kliniske studier som tilsier at IvIg har effekt ved denne tilstanden. Noe annet enn en hypotese om at det immunmodulerende IvIg vil kunne påvirke den antatte autoimmune reaksjonen på gunstig vis, finnes heller ikke. Ut fra forfatternes observasjoner er det heller ikke mulig å si noe om IvIg har hatt effekt eller om det hadde vært like bra eller bedre å basere seg utelukkende på ikke-humanbaserte immunsuppressiva. På den annen side: en gunstig effekt av IvIg kan ikke utelukkes (2).
Det er grunn til å minne om at IvIg produseres fra humant plasma, altså fra råvare gitt av blodgivere, og at Norge har et betydelig underskudd på plasma til fremstilling av IvIg (3). Forbruket har økt sterkt siden årtusenskiftet. Fra 2008 har Norge ikke produsert nok plasma til å dekke forbruket, og dette dekkes i dag fra plasma fra betalte plasmagivere i Mellom-Europa. Dette er i seg selv et etisk problem, som forsterkes ved at evidensgrunnlaget for bruk av IvIg generelt er svakt (4). Det finnes heller ingen data som kan veilede om hva som er optimalt behandlingsopplegg ved denne tilstanden, og det er karakteristisk at de tre pasientene fikk IvIg etter ulike opplegg.
Det er også grunn til å minne om at IvIg koster ca. kr 600 per gram. Gitt at pasient 1 og 3 veide 60 kg hver og pasient 2 veide 70 kg, er utgiftene til IvIg som beskrevet i figur 3, kr 72 000 for pasient 1, kr 504 000 for pasient 2 og kr 216 000 for pasient 3. Ut fra de data om gis i figur 3, er det vanskelig å avgjøre om dette ressursforbruket har gitt positiv effekt for noen av pasientene.
IvIg er et preparat hvis bruk bør gjennomtenkes nøye av så vel etiske som økonomiske grunner. Ljøstad & Myglands artikkel ville ha vært styrket hvis forfatterne hadde gått dypere inn i behandlingsproblematikken og bl.a. påpekt de særlige problemene som knytter seg til bruk av IvIg. Det er sterkt ønskelig at disse problemene også overveies ved bruk av IvIg i andre kliniske situasjoner (3).
