Jeg tenkte aldri at jeg skulle bli lege. Planen var å bli fysioterapeut og bruke den til å jobbe med barn og hest. Små tilfeldigheter endret dette – noe jeg er glad for. Nattevaktene i min første sommerjobb ble tilbragt med «stud.med.» Torbjørg Straand. Hun fortalte levende om livet som medisinstudent og alle mulighetene legelivet byr på. Selv om utdanningen ble endret var jeg jeg aldri i tvil om at jeg ønsket å jobbe med barn. Som nyfødtlege og sosialpediater er hverdagen aldri lik – akuttsituasjoner i den ene enden og møtet med tapre barn som forteller om vanskelige ting hjemme i den andre.
Engasjementet for sårbare barn startet tidlig. Da jeg gikk på barneskolen kom en kompis på vinduet mitt etter å ha sloss med faren sin. Han kom inn, mamma stekte speilegg og vi pratet til vi sovnet. Han tok meg inn i en verden som bestod av vold, rus og kjeft. Dette har formet meg som barnelege, og jeg ønsket tidlig å bli en stemme for disse ungene. For bare 20 år siden ble vi møtt med vantro da vi snakket om seksuelle overgrep og babyer som filleristes. Men verden går fremover! Forskning, tilståelser, sannhetsvitner og media har hjulpet oss til bedre å se, reagere og tro på. Nå har vi god systematisk kunnskap om effektene av barndomsforgiftning og hvor viktig det er å trygge barns oppvekstsvilkår.
Jeg mener det er mye god medisin i å dempe stress hos alle vi møter som leger. Kronisk stress påvirker små hjerner svært negativt og vi som helsearbeidere må gjøre det vi kan for å begrense det – enten det er hos små premature på intensiv eller i møtet med barn på poliklinikken.
Se videointervju her:
http://legeforeningen.no/derfor
